God morgen sier du?

Nå er vi på den tredje uka med skolen. Det går ikke så mye bedre. Max sparker og skriker ikke lenger når de drar om morgenen, men han gråter fra han står opp til han er ute av døra. Han spiser noen små smuler til frokost og klager over vondt i magen. Han har begynt å våkne kl 06 igjen, etter en lang tid med å måtte vekkes. Han kommer inn til oss og starter morgenterroren som består av gjentatte spørsmål, lett lugging, kiling, og ekstrem romstering. Når vi står opp starter sutringen, som egentlig skiller seg fra vanlig sutring ved at den er så utrolig sår, og ekte. Han skjelver med leppa mens han sier lavt at han ikke vil på skolen. Han prøver å skjerpe seg for å klare å tygge maten sin, men så tenker han brått på skolen igjen og bryter ut i den såreste gråt.

Jeg er så veldig i tvil på om vi har gjort det rette. Det er mange som deler sine erfaringer og sier at det blir bedre etter tre måneder. Men tre måneder? Skal han ha det vondt i tre måneder? Får han det bra da, eller gir han bare opp å ha det vanskelig? Jeg skjønner det ikke, kan det være bra? Samtidig som  jeg får så vondt av min lille skatt merker jeg at det tar på å høre på sutringen hver eneste dag. Hadde det enda vært sånn at vi visste han gråt hele dagen og at han var lei seg når han kom hjem. Men nei, han er blid som en sol når han hentes, og i går fortalte han meg helt uoppfordret at det hadde gått så mye bedre og at han ikke trodde han trengte å gråte så mye mer i dagene som kom. Så da skjønner jeg ikke helt hvorfor han ikke blir bedre på morgenen. Og hvor lang tid vi evt skal gi det?

Egentlig er dette ikke helt innenfor hva jeg tror på i forhold til barn. Minner meg litt om skrikekurer for å få barna til å sove. Noe jeg ikke kan fordra, og ikke tror på et sekund. At det funker for mange, det er nok helt sikkert. Men er det riktig for barna? Er det bra for barna? At de skriker så mye at de til slutt gir opp, fordi responsen ikke er der? Det må jo være feil. Så egentlig strider det vi gjør nå også imot mine prinsipper. Jeg lurer på hva det vil gjøre med ham på sikt, og om vi vil forandre noe med ham ved å gjøre det. At han mister noen av de fine verdiene han har, og at det fine lille mennesket han er blir forandret på noen måte? Han er en skjør liten gutt, selvom han er moden og intelligent. Han er følsom, på alle plan, det har han alltid vært. Han brukte lengre tid enn det som er vanlig på barnehagetilvenningen hjemme. Han sov ikke hele natten før han var to år. Han plages av høye lyder, skarpt lys og lukt når ikke andre gjør det. Han kan synes den mildeste matrett er sterk, han er besatt av å klippe av merkelapper av klær og på bamser. Han legger merke til små detaljer som jeg blir helt forbauset over. Han vasker hendene sine ofte fordi han ikke klarer kliss og rusk. Han tenker mye og stiller veldig store spørsmål. Han elsker kos og klemmer, og har mye kjærlighet å gi. Jeg er redd han skal forandre noe av dette ved å bli "herdet" på denne måten. Hvor lenge skal det være greit å våkne gråtende hver eneste dag, og aldri ha en fin morgen når alt ligger tilrette for det?

Det er jo en skole, og han er jo tre år. Men vi tror ikke det er det som er hovedproblemet. For han forteller jo med stor iver hvilke ord han har lært, hva de har fargelagt osv. Det er språket som er problemet sier han. At han ikke skjønner hva de sier. Og det vil jo komme med tiden, og det ville jo vært et problem uansett hvilken løsning vi valgte her nede. Engelsk er det jo uansett. Og vi vil jo han skal lære det, han har kapasitet til det og norsken hans er så god at han kan håndtere det uten å bli forvirra. Men jeg tenker nå, at om vi hadde valgt det andre alternativet, der de små barna satt og lekte på gulvet i den lille internasjonale barnehagen, så ville han kanskje ikke følt så mye på det, for da kunne han i alle fall pusle med noe for seg selv, uten å hele tiden høre noen snakke, sitte stille på stolen sin og ikke forstå? Men da ville språket tatt mye lengre tid, siden det var mange fler barn som ikke snakket engelsk der, og noen var så små at de ikke snakket i det hele tatt. Og så fort han hadde blitt varm i trøya der er jeg redd han ville kjedet seg. Det var liten plass, litt halvveis opplegg, lite leker og veldig liten plass ute.

Så nå er jeg rådvill og lettere fortvila. Klart jeg vil det beste for gutten min. Samtidig lurer jeg på hvor mye av dette jeg skal tåle selv før det går utover min mentale helse. Jeg synes det er ekstremt demotiverende å ha en som klager, gråter, sutrer og vegrer hver eneste morgen. Å høre ham si det samme hver dag. Jeg vil ikke på skolen! Jeg har ikke så lyst til å dra på skolen i dag! Jeg vil være hjemme med deg! Jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke. Jeg merker jeg blir sur, og han får kanskje ikke så mye varm morskjærlighet som han burde. Jeg er fristet til å dytte ham i rompa og ut av døra og si skjerp deg! Tenk på alle som har det mye verre enn deg. Jeg merker at jeg kanskje ikke håndterer dette helt som jeg burde.

I dag har jeg lovet at det er jeg som skal komme og hente ham. Det pleier å være pappa som henter og leverer, siden det er rett ved jobben hans, og jeg er litt lengre unna. Det er ofte mye trafikk og det er klønete om jeg skal være med på noen av delene. Men i dag skal jeg altså det. Da tenkte jeg å ta en skikkelig prat med læreren og rektoren, og evt foreslå at vi prøver en løsning der jeg er med en hel dag, sånn at jeg kan oversette og forklare for ham, og at vi kan snakke om dagen når vi kommer hjem. Da vil kanskje ikke forvirringen bli så stor når jeg sammenlikner hva læreren har sagt (formidlet via far) med det Max selv forteller. Dette har faktisk vært mye vanskeligere enn hva jeg hadde trodd. Sukk.