Det har løsna!

Det er nesten fire uker siden vår  skjønne lille treåring begynte på SKOLEN. I NIGERIA. På ENGELSK. Ganske sprøtt å tenke på, ikke helt det jeg hadde sett for meg for 2 år siden. Så vel for meg at vi skulle bo i huset vårt, at han skulle gå i barnehagen sin og at vi skulle gå på hver vår jobb, og leve slik vi gjorde da. Mye endret seg på kort tid i fjor høst da jeg byttet jobb og Geir fikk tilbud om jobb her nede. Selvom jeg ikke alltid har visst om det er det beste for oss eller for Max, så var jeg aldri i tvil om at vi skulle gjøre dette. Jeg var den som pusha på for at vi skulle gjøre det. Siden jeg var i Afrika som barn var det min drøm at mine barn skulle få oppleve det samme. Jeg hadde bare ikke helt funnet ut hvordan jeg skulle få det til. Så – ut av det blå kommer dette jobbtilbudet, som først hørtes ut som en spøk, og som man naturlig nok ble skeptisk til, men som viste seg å skulle bli vår nye virkelighet.

Den største av disse to bamsene heter Barcelonabjørn. Max fikk den av Bobbo som hadde kjøpt den i Barcelona. Etter noen dager med skriking på skolen fant vi ut at det kanskje ville hjelpe med en bamse. Barcelonabjørn har vært med på skolen hver dag siden. Max sier han bruker den til å tørke ansiktet sitt med når han gråter..... :( Men det er litt herlig også da. Første gang han virkelig har knyttet seg til et kosedyr. Og nå har jeg begynt å lure å hvordan jeg skal lappe sammen og vaske den stakkars skitne og slitte bjørnen...

Alle sa det til meg. Barn tilpasser seg så fort, og det er ikke noe problem med et nytt språk, han er jo i den rette alderen osv. Jeg var helt enig, og tenkte selve språkdelen av det hele for Max sin del ville gå supersmooth. Jeg har ikke gruet meg så mye til den store overgangen det ville være for ham. Jeg trodde helt ærlig det ikke skulle være noe særlig problem. Men det var vel også før jeg innså at det beste alternativet for ham faktisk var en SKOLE. At han, mens han fremdeles sover med bleie, skulle begynne på en SKOLE, der de snakker engelsk, hvor han skal lære tall, bokstaver, sitte ved pulten sin, og ha lekser to ganger i uka.

Som jeg har skrevet om før var de første to ukene helt jævlige. Han skreik og gråt sårt fra han våknet om morgenen, og det var demotiverende både for oss og ham. Jeg var veldig i tvil om dette var riktig, og det er jeg på mange måter fortsatt. Jeg tror jo egentlig ikke at det beste for treåringer er å gå på skole, jeg elsket jo den fine, store kommunale barnehagen han begynte i i august hjemme, hvor de la mye vekt på barnas undring og fantasi, og hvor alt var mer eller mindre fritt, og dagen aldri var lik, fordi det var barna som styrte mye av det som skulle skje. Her er det mer eller mindre fullstendig motsatt.. Men jeg er litt fan av "when in Rome" osv. Så jeg har tenkt mye på det at han ikke nødvendigvis har noe vondt av dette, selvom det ikke er slik vi er vant til å gjøre det. Og det er ikke noe vi har tenkt til å gjøre evig heller, så jeg har virkelig jobbet med å være tøff nok til å være bittelitt konsekvent og gi det litt tid.


Det var noen som sa til meg at barn i den alderen lærer seg nytt språk i løpet av ca 14 dager. Det har ikke vært tilfelle her. Max var tidlig ute med språk og har et fantastisk ordforråd. Jeg visste ikke hvorvidt dette ville være en fordel eller ulempe for ham når han skulle lære et nytt språk, og det viser seg at det kanskje er en slags ulempe, fordi han tenker for mye og stiller for kompliserte spørsmål, samt har vanskelig for å forstå at setninger gjerne ikke kan oversettes direkte, og det blir vanskelig å hjelpe ham. Skolen satte i gang et  opplegg der de lærte ham ca 4 gloser hver dag, ord som "strawberries", "fox", "jug", "table" og andre mer eller mindre ubrukelige ord. De har bedt oss snakke engelsk med ham hjemme, noe jeg synes har vært helt umulg og særdeles unaturlig. Men da skolen var stengt i to dager denne uken bestemte jeg meg for å prøve å øve på noen små setninger med ham. Og det var jo helt utrolig hvor fort det satt, og han syntes det var såå gøy.

Og i dag, har han snakket mer engelsk enn noen gang. Han synes det er kjempegøy, og har sagt ting som "where is the ball?" "Mummy, where is the pencil sharpener?" "Can I have some water" osv, og han spør stadig om nye ord og setninger, og jeg har funnet ut at jeg ikke trenger å forenkle noe for ham, men heller bare si det tydelig og mange nok ganger. Nå har jeg troa, og har begynt å glede meg til han snakker engelsk! Han elsker jo leksene og oppgavene på skolen, så jeg unner ham så veldig å kunne være en del av det som skjer, og ikke føle seg helt lost in space.

Flinke, flinke Max! Nå er det bare å motivere og oppmuntre, og hjelpe ham videre så han kan lære seg engelsk og få testa ut dette skolegreiene skikkelig. Så får tiden vise om det er greit for en treåring å gå på skolen, og om han kommer til å ville det, når ikke språket lenger er en barriere.