Vin, pool og apekatter i Afrika

Mandag. Siste mandagen i Afrika på 57 dager! Nå gleder jeg meg veldig til å komme hjem. Og synes det har gått veldig fort. Vi har vært her i over to måneder nå. Og mye har skjedd på den tiden. Max snakker masse engelsk nå. Veldig mye hjemme på eget initiativ. Veldig gøy. Han lager setningene helt selv, og det blir jo mye feil, men jeg prøver å ikke rette for mye på ham i begynnelsen siden han virkelig gjør seg forstått og det er jo fantastisk. I tillegg er han jo bare helt rå på å skrive bokstaver. Han tegnet en mus og ville så gjerne skrive Mickey Mouse på den, så da gjorde han det, jeg bare dikterte bokstavene. :) (det er en E bak hånda hans...)

Fredag var en utrolig digg kveld med masse digg vin, og jeg hadde meg en liten fest etter at gutta hadde lagt seg og det var ganske gøy egentlig. Vi spratt en helt sinnsykt god vin som vi kjøpte i Italia i september, og det var den nest siste av de vinene vi hadde med derfra, noe som betyr at magnumen ryker en av dagene nå tror jeg! Herreminhatt for en vin.

Vi skulle egentlig på stranden i går, men det ble ikke noe av pga båtproblemer. Så det ble en fin dag ved bassenget i stedenfor. Selvom jeg gleder meg veldig til å komme hjem aner jeg ikke hvordan vi kommer til å takle kulda. Jeg synes jo det er like jævlig hver vinter når jeg bor hjemme, og blir aldri vant til det. Men nå som jeg har loffa rundt i flipflops så lenge at jeg har blitt heelt vant til det er jeg usikker... Og nå er det bestemt at Max og jeg blir hjemme i hele januar også. Så det er jo fantastisk samtidig som det er veldig skummelt. Håper det blir en snill vinter.

I dag hadde det ikke gått så bra på skolen. Den vanlige læreren hans var ikke der, og han sluttet ikke å 

gråte. Pappa syntes ikke det var noe greit å gå fra ham, så kl ni kom han hjem igjen. Så jeg har fått gleden av å underholde ham i hele dag :) Derfor fant jeg ut at vi skulle dra til Lekki Conservation Centre, som er et naturreservat med apekatter, krokodiller og slanger. Det er en lang "boardwalk" inne i jungelen som man kan gå på for å se noen av dyrene. Jeg spurte Gbenga, sjåføren om han hadde lyst til å være med inn, og det ville han gjerne. Men han visste ikke hva det dreide seg om, og innrømte fort at han var veldig redd for å bli angrepet av slanger og krokodiller. Men han var tapper og gikk med oss hele den 2 km lange turen fra begynnelse til slutt. Jeg var glad jeg hadde ham med, for han løftet på Max så han fikk se apene, og jeg hadde følt meg litt alene innerst i jungelen der, det var INGEN andre mennesker der...

Vi så mange små og store apekatter i trærne, jeg så en stor svart slange, og vi så en svær firfirsle. Men ingen krokodiller. Kanskje like greit... Fin tur var det i alle fall. 

Det har løsna!

Det er nesten fire uker siden vår  skjønne lille treåring begynte på SKOLEN. I NIGERIA. På ENGELSK. Ganske sprøtt å tenke på, ikke helt det jeg hadde sett for meg for 2 år siden. Så vel for meg at vi skulle bo i huset vårt, at han skulle gå i barnehagen sin og at vi skulle gå på hver vår jobb, og leve slik vi gjorde da. Mye endret seg på kort tid i fjor høst da jeg byttet jobb og Geir fikk tilbud om jobb her nede. Selvom jeg ikke alltid har visst om det er det beste for oss eller for Max, så var jeg aldri i tvil om at vi skulle gjøre dette. Jeg var den som pusha på for at vi skulle gjøre det. Siden jeg var i Afrika som barn var det min drøm at mine barn skulle få oppleve det samme. Jeg hadde bare ikke helt funnet ut hvordan jeg skulle få det til. Så – ut av det blå kommer dette jobbtilbudet, som først hørtes ut som en spøk, og som man naturlig nok ble skeptisk til, men som viste seg å skulle bli vår nye virkelighet.

Den største av disse to bamsene heter Barcelonabjørn. Max fikk den av Bobbo som hadde kjøpt den i Barcelona. Etter noen dager med skriking på skolen fant vi ut at det kanskje ville hjelpe med en bamse. Barcelonabjørn har vært med på skolen hver dag siden. Max sier han bruker den til å tørke ansiktet sitt med når han gråter..... :( Men det er litt herlig også da. Første gang han virkelig har knyttet seg til et kosedyr. Og nå har jeg begynt å lure å hvordan jeg skal lappe sammen og vaske den stakkars skitne og slitte bjørnen...

Alle sa det til meg. Barn tilpasser seg så fort, og det er ikke noe problem med et nytt språk, han er jo i den rette alderen osv. Jeg var helt enig, og tenkte selve språkdelen av det hele for Max sin del ville gå supersmooth. Jeg har ikke gruet meg så mye til den store overgangen det ville være for ham. Jeg trodde helt ærlig det ikke skulle være noe særlig problem. Men det var vel også før jeg innså at det beste alternativet for ham faktisk var en SKOLE. At han, mens han fremdeles sover med bleie, skulle begynne på en SKOLE, der de snakker engelsk, hvor han skal lære tall, bokstaver, sitte ved pulten sin, og ha lekser to ganger i uka.

Som jeg har skrevet om før var de første to ukene helt jævlige. Han skreik og gråt sårt fra han våknet om morgenen, og det var demotiverende både for oss og ham. Jeg var veldig i tvil om dette var riktig, og det er jeg på mange måter fortsatt. Jeg tror jo egentlig ikke at det beste for treåringer er å gå på skole, jeg elsket jo den fine, store kommunale barnehagen han begynte i i august hjemme, hvor de la mye vekt på barnas undring og fantasi, og hvor alt var mer eller mindre fritt, og dagen aldri var lik, fordi det var barna som styrte mye av det som skulle skje. Her er det mer eller mindre fullstendig motsatt.. Men jeg er litt fan av "when in Rome" osv. Så jeg har tenkt mye på det at han ikke nødvendigvis har noe vondt av dette, selvom det ikke er slik vi er vant til å gjøre det. Og det er ikke noe vi har tenkt til å gjøre evig heller, så jeg har virkelig jobbet med å være tøff nok til å være bittelitt konsekvent og gi det litt tid.


Det var noen som sa til meg at barn i den alderen lærer seg nytt språk i løpet av ca 14 dager. Det har ikke vært tilfelle her. Max var tidlig ute med språk og har et fantastisk ordforråd. Jeg visste ikke hvorvidt dette ville være en fordel eller ulempe for ham når han skulle lære et nytt språk, og det viser seg at det kanskje er en slags ulempe, fordi han tenker for mye og stiller for kompliserte spørsmål, samt har vanskelig for å forstå at setninger gjerne ikke kan oversettes direkte, og det blir vanskelig å hjelpe ham. Skolen satte i gang et  opplegg der de lærte ham ca 4 gloser hver dag, ord som "strawberries", "fox", "jug", "table" og andre mer eller mindre ubrukelige ord. De har bedt oss snakke engelsk med ham hjemme, noe jeg synes har vært helt umulg og særdeles unaturlig. Men da skolen var stengt i to dager denne uken bestemte jeg meg for å prøve å øve på noen små setninger med ham. Og det var jo helt utrolig hvor fort det satt, og han syntes det var såå gøy.

Og i dag, har han snakket mer engelsk enn noen gang. Han synes det er kjempegøy, og har sagt ting som "where is the ball?" "Mummy, where is the pencil sharpener?" "Can I have some water" osv, og han spør stadig om nye ord og setninger, og jeg har funnet ut at jeg ikke trenger å forenkle noe for ham, men heller bare si det tydelig og mange nok ganger. Nå har jeg troa, og har begynt å glede meg til han snakker engelsk! Han elsker jo leksene og oppgavene på skolen, så jeg unner ham så veldig å kunne være en del av det som skjer, og ikke føle seg helt lost in space.

Flinke, flinke Max! Nå er det bare å motivere og oppmuntre, og hjelpe ham videre så han kan lære seg engelsk og få testa ut dette skolegreiene skikkelig. Så får tiden vise om det er greit for en treåring å gå på skolen, og om han kommer til å ville det, når ikke språket lenger er en barriere.

God morgen sier du?

Nå er vi på den tredje uka med skolen. Det går ikke så mye bedre. Max sparker og skriker ikke lenger når de drar om morgenen, men han gråter fra han står opp til han er ute av døra. Han spiser noen små smuler til frokost og klager over vondt i magen. Han har begynt å våkne kl 06 igjen, etter en lang tid med å måtte vekkes. Han kommer inn til oss og starter morgenterroren som består av gjentatte spørsmål, lett lugging, kiling, og ekstrem romstering. Når vi står opp starter sutringen, som egentlig skiller seg fra vanlig sutring ved at den er så utrolig sår, og ekte. Han skjelver med leppa mens han sier lavt at han ikke vil på skolen. Han prøver å skjerpe seg for å klare å tygge maten sin, men så tenker han brått på skolen igjen og bryter ut i den såreste gråt.

Jeg er så veldig i tvil på om vi har gjort det rette. Det er mange som deler sine erfaringer og sier at det blir bedre etter tre måneder. Men tre måneder? Skal han ha det vondt i tre måneder? Får han det bra da, eller gir han bare opp å ha det vanskelig? Jeg skjønner det ikke, kan det være bra? Samtidig som  jeg får så vondt av min lille skatt merker jeg at det tar på å høre på sutringen hver eneste dag. Hadde det enda vært sånn at vi visste han gråt hele dagen og at han var lei seg når han kom hjem. Men nei, han er blid som en sol når han hentes, og i går fortalte han meg helt uoppfordret at det hadde gått så mye bedre og at han ikke trodde han trengte å gråte så mye mer i dagene som kom. Så da skjønner jeg ikke helt hvorfor han ikke blir bedre på morgenen. Og hvor lang tid vi evt skal gi det?

Egentlig er dette ikke helt innenfor hva jeg tror på i forhold til barn. Minner meg litt om skrikekurer for å få barna til å sove. Noe jeg ikke kan fordra, og ikke tror på et sekund. At det funker for mange, det er nok helt sikkert. Men er det riktig for barna? Er det bra for barna? At de skriker så mye at de til slutt gir opp, fordi responsen ikke er der? Det må jo være feil. Så egentlig strider det vi gjør nå også imot mine prinsipper. Jeg lurer på hva det vil gjøre med ham på sikt, og om vi vil forandre noe med ham ved å gjøre det. At han mister noen av de fine verdiene han har, og at det fine lille mennesket han er blir forandret på noen måte? Han er en skjør liten gutt, selvom han er moden og intelligent. Han er følsom, på alle plan, det har han alltid vært. Han brukte lengre tid enn det som er vanlig på barnehagetilvenningen hjemme. Han sov ikke hele natten før han var to år. Han plages av høye lyder, skarpt lys og lukt når ikke andre gjør det. Han kan synes den mildeste matrett er sterk, han er besatt av å klippe av merkelapper av klær og på bamser. Han legger merke til små detaljer som jeg blir helt forbauset over. Han vasker hendene sine ofte fordi han ikke klarer kliss og rusk. Han tenker mye og stiller veldig store spørsmål. Han elsker kos og klemmer, og har mye kjærlighet å gi. Jeg er redd han skal forandre noe av dette ved å bli "herdet" på denne måten. Hvor lenge skal det være greit å våkne gråtende hver eneste dag, og aldri ha en fin morgen når alt ligger tilrette for det?

Det er jo en skole, og han er jo tre år. Men vi tror ikke det er det som er hovedproblemet. For han forteller jo med stor iver hvilke ord han har lært, hva de har fargelagt osv. Det er språket som er problemet sier han. At han ikke skjønner hva de sier. Og det vil jo komme med tiden, og det ville jo vært et problem uansett hvilken løsning vi valgte her nede. Engelsk er det jo uansett. Og vi vil jo han skal lære det, han har kapasitet til det og norsken hans er så god at han kan håndtere det uten å bli forvirra. Men jeg tenker nå, at om vi hadde valgt det andre alternativet, der de små barna satt og lekte på gulvet i den lille internasjonale barnehagen, så ville han kanskje ikke følt så mye på det, for da kunne han i alle fall pusle med noe for seg selv, uten å hele tiden høre noen snakke, sitte stille på stolen sin og ikke forstå? Men da ville språket tatt mye lengre tid, siden det var mange fler barn som ikke snakket engelsk der, og noen var så små at de ikke snakket i det hele tatt. Og så fort han hadde blitt varm i trøya der er jeg redd han ville kjedet seg. Det var liten plass, litt halvveis opplegg, lite leker og veldig liten plass ute.

Så nå er jeg rådvill og lettere fortvila. Klart jeg vil det beste for gutten min. Samtidig lurer jeg på hvor mye av dette jeg skal tåle selv før det går utover min mentale helse. Jeg synes det er ekstremt demotiverende å ha en som klager, gråter, sutrer og vegrer hver eneste morgen. Å høre ham si det samme hver dag. Jeg vil ikke på skolen! Jeg har ikke så lyst til å dra på skolen i dag! Jeg vil være hjemme med deg! Jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke. Jeg merker jeg blir sur, og han får kanskje ikke så mye varm morskjærlighet som han burde. Jeg er fristet til å dytte ham i rompa og ut av døra og si skjerp deg! Tenk på alle som har det mye verre enn deg. Jeg merker at jeg kanskje ikke håndterer dette helt som jeg burde.

I dag har jeg lovet at det er jeg som skal komme og hente ham. Det pleier å være pappa som henter og leverer, siden det er rett ved jobben hans, og jeg er litt lengre unna. Det er ofte mye trafikk og det er klønete om jeg skal være med på noen av delene. Men i dag skal jeg altså det. Da tenkte jeg å ta en skikkelig prat med læreren og rektoren, og evt foreslå at vi prøver en løsning der jeg er med en hel dag, sånn at jeg kan oversette og forklare for ham, og at vi kan snakke om dagen når vi kommer hjem. Da vil kanskje ikke forvirringen bli så stor når jeg sammenlikner hva læreren har sagt (formidlet via far) med det Max selv forteller. Dette har faktisk vært mye vanskeligere enn hva jeg hadde trodd. Sukk.