Denne bloggen har egentlig blitt alt annet enn hva den skulle bli. Det skulle jo fungere som forord for en slags reisedagbok, om forberedelsene til vår hittil største reise som familie, om gressenketilværelsen og flytting.
Det er nå 7 måneder siden elgen reiste fra det trygge og gode hjemme i skogen til den ukjente tilværelsen i et av verdens verste land. Det er 7 mnd siden jeg gråt sårt på Gardermoen fordi jeg gruet meg til å sende min kjære avgårde, jeg var redd for sikkerheten hans i den skumle byen som alle snakket så stygt om, og selvfølgelig redd for hvordan jeg selv skulle takle tilværelsen som alenemor igjennom vinteren, våren og sommeren.
Jeg var relativt ny i jobben min og fikk jo logistikkproblemer med henting og levering og ikke minst parkeringsproblematikk - jeg har ikke parkering på jobben og har derfor måttet benytte meg av kollektivtilbudet kombinert med kjøring til og fra barnehage. Jeg fikk god hjelp i noen måneder av at min kjære svenske liksom-nanny, Max sin barnehagetante, flyttet inn hos oss og hjalp til med henting, bringing og middag flere dager i uken. Det var utrolig godt å ikke være alene om det hele, og særlig fint å ha noen i huset sammen med meg.
Foreldrene mine hadde jeg heller ikke klart meg uten, de er så tilstede i livet mitt og kan alltid strekke ut en hånd på kort varsel. Luksusen med eget hus, drømmebil og alt dette har gjort at jeg ikke har kunnet klage. Alt i alt vil jeg si det har vært en fin tid, hvis jeg prøver å være positiv. Savnet etter mannen, pappaen og bestevennen har vært veldig tungt til tider. Og kommunikasjonen har vært verre, vi har kanskje ikke alltid hatt den beste kommunikasjonen i utgangspunktet, og avstanden kombinert med tekniske utfordringer har gjort det mye tyngre. Dessverre har krangler sittet løst og misforståelser nesten uunngåelige. Å være helt alene om trass, mas og skrik har vært slitsomt. Men tid til seg selv, venner og venninner, og bare kjenne på hvordan man liker å ha ting rundt seg har vært godt for meg. Jeg har tidligere hatt angst for å være alene, noe som gradvis har bedret seg de siste 10 år, men jeg hadde virkelig ikke trodd jeg skulle trives med det i den grad jeg har gjort. Jeg har lært mye om meg selv, og kommet sterkere ut av det med et klarere syn på hvordan jeg vil leve livet mitt.
Flyttingen til Afrika har vært fjern. Jeg har hele tiden forholdt meg til en dato som har vært så langt framme, og så usikker at jeg ikke har klart å se det klart for meg. 1. oktober. Til høsten. Lenge etter sommeren. Om hundre år. Plutselig er det altså en måned til.
En ting som hang over meg som et varmt ullpledd var tanken på utleie av huset. Hvordan i all verden skulle vi løse det? Hvem skulle vi finne som ville leie vårt hus - møblert, til den prisen vi ville, men som vi stolte på til å passe kunsten og flygelet, som ikke bråkte for mye for hybelbeboerne? Hvem i all verden skulle dette være? Og hvor mye tid og krefter skulle brukes på å finne dem?
Jeg rakk ikke begynne å lete en gang før det hele falt på plass ved en stor tilfeldighet. Vi fant våre drømmeleieboere, en familie som ønsket å leie for to år, som spiller piano og som vi kjente litt fra før. Frykten for å miste dem, siden de trengte et sted å bo fra 1. aug mens vi skulle leie ut fra 1. okt gjorde at jeg bestemte meg for å leie ut to rom i første omgang, og bo som et kollektiv med dem i to måneder.
Så har vi altså kommet dit. Halvveis i dette gale prosjektet, der jeg bor i mitt eget hus med foreldre og tre barn, en baby i magen og en liten hund. Og ca 1 million flyttekasser. Jeg bruker tiden på å gradvis pakke ned mens de gradvis tar seg mer tilrette. De er flere enn oss, og jeg lar dem innrede og ommøblere som de føler for. Det er i grunnen veldig morsomt å se hvordan ting kan gjøres annerledes med de samme møblene og tingene. Samtidig er det utrolig fint å kunne overrekke huset litt gradvis, så vi sammen kan finne ut av hva som skal bli og hva som kan pakkes bort. Stresset med å bli ferdig til jeg flytter blir da også mindre trykkende siden jeg i verste fall kan la noen ting ligge, som de to roteskuffene på kjøkkenet fulle av ledninger, batterier, penner, plaster, mynter osv, ja du vet hva som er i de skuffene helt sikkert.
Så på under ett år har jeg fått oppleve å være helt alene, bo alene for første gang (selvom jeg såklart bor med et barn) og å bo i kollektiv, noe jeg heller aldri har gjort før. De fleste har jo vært innom denne boformen, men jeg har to samboerskap bak meg, og ellers bare bodd med familie. Jeg føler meg ekstremt heldig som får være med på et sånt eventyr som dette kommer til å bli. Datoen er bestemt, det blir avreise fra Oslo via Amsterdam lørdag den 1. oktober.
Fram til da bør jeg helt klart ha hovedfokus på pakkingen. 4x 23 kg er det vi kan ta med oss. Jeg har ikke en gang begynt å tenke på hva det skal være. Hva med leker til Max? Skal vi ta med det? Hvilke? Bøker? Hva med varmere klær til juleferien som sannsynligvis blir i Europa et sted? Hvor mye kaffe må jeg ta med? Nespresso finnes ikke i Nigeria så jeg må jo hamstre en god del.
For det er vel nå jeg skal begynne å tenke på disse tingene? Shit, shit, shit!
