Det har løsna!

Det er nesten fire uker siden vår  skjønne lille treåring begynte på SKOLEN. I NIGERIA. På ENGELSK. Ganske sprøtt å tenke på, ikke helt det jeg hadde sett for meg for 2 år siden. Så vel for meg at vi skulle bo i huset vårt, at han skulle gå i barnehagen sin og at vi skulle gå på hver vår jobb, og leve slik vi gjorde da. Mye endret seg på kort tid i fjor høst da jeg byttet jobb og Geir fikk tilbud om jobb her nede. Selvom jeg ikke alltid har visst om det er det beste for oss eller for Max, så var jeg aldri i tvil om at vi skulle gjøre dette. Jeg var den som pusha på for at vi skulle gjøre det. Siden jeg var i Afrika som barn var det min drøm at mine barn skulle få oppleve det samme. Jeg hadde bare ikke helt funnet ut hvordan jeg skulle få det til. Så – ut av det blå kommer dette jobbtilbudet, som først hørtes ut som en spøk, og som man naturlig nok ble skeptisk til, men som viste seg å skulle bli vår nye virkelighet.

Den største av disse to bamsene heter Barcelonabjørn. Max fikk den av Bobbo som hadde kjøpt den i Barcelona. Etter noen dager med skriking på skolen fant vi ut at det kanskje ville hjelpe med en bamse. Barcelonabjørn har vært med på skolen hver dag siden. Max sier han bruker den til å tørke ansiktet sitt med når han gråter..... :( Men det er litt herlig også da. Første gang han virkelig har knyttet seg til et kosedyr. Og nå har jeg begynt å lure å hvordan jeg skal lappe sammen og vaske den stakkars skitne og slitte bjørnen...

Alle sa det til meg. Barn tilpasser seg så fort, og det er ikke noe problem med et nytt språk, han er jo i den rette alderen osv. Jeg var helt enig, og tenkte selve språkdelen av det hele for Max sin del ville gå supersmooth. Jeg har ikke gruet meg så mye til den store overgangen det ville være for ham. Jeg trodde helt ærlig det ikke skulle være noe særlig problem. Men det var vel også før jeg innså at det beste alternativet for ham faktisk var en SKOLE. At han, mens han fremdeles sover med bleie, skulle begynne på en SKOLE, der de snakker engelsk, hvor han skal lære tall, bokstaver, sitte ved pulten sin, og ha lekser to ganger i uka.

Som jeg har skrevet om før var de første to ukene helt jævlige. Han skreik og gråt sårt fra han våknet om morgenen, og det var demotiverende både for oss og ham. Jeg var veldig i tvil om dette var riktig, og det er jeg på mange måter fortsatt. Jeg tror jo egentlig ikke at det beste for treåringer er å gå på skole, jeg elsket jo den fine, store kommunale barnehagen han begynte i i august hjemme, hvor de la mye vekt på barnas undring og fantasi, og hvor alt var mer eller mindre fritt, og dagen aldri var lik, fordi det var barna som styrte mye av det som skulle skje. Her er det mer eller mindre fullstendig motsatt.. Men jeg er litt fan av "when in Rome" osv. Så jeg har tenkt mye på det at han ikke nødvendigvis har noe vondt av dette, selvom det ikke er slik vi er vant til å gjøre det. Og det er ikke noe vi har tenkt til å gjøre evig heller, så jeg har virkelig jobbet med å være tøff nok til å være bittelitt konsekvent og gi det litt tid.


Det var noen som sa til meg at barn i den alderen lærer seg nytt språk i løpet av ca 14 dager. Det har ikke vært tilfelle her. Max var tidlig ute med språk og har et fantastisk ordforråd. Jeg visste ikke hvorvidt dette ville være en fordel eller ulempe for ham når han skulle lære et nytt språk, og det viser seg at det kanskje er en slags ulempe, fordi han tenker for mye og stiller for kompliserte spørsmål, samt har vanskelig for å forstå at setninger gjerne ikke kan oversettes direkte, og det blir vanskelig å hjelpe ham. Skolen satte i gang et  opplegg der de lærte ham ca 4 gloser hver dag, ord som "strawberries", "fox", "jug", "table" og andre mer eller mindre ubrukelige ord. De har bedt oss snakke engelsk med ham hjemme, noe jeg synes har vært helt umulg og særdeles unaturlig. Men da skolen var stengt i to dager denne uken bestemte jeg meg for å prøve å øve på noen små setninger med ham. Og det var jo helt utrolig hvor fort det satt, og han syntes det var såå gøy.

Og i dag, har han snakket mer engelsk enn noen gang. Han synes det er kjempegøy, og har sagt ting som "where is the ball?" "Mummy, where is the pencil sharpener?" "Can I have some water" osv, og han spør stadig om nye ord og setninger, og jeg har funnet ut at jeg ikke trenger å forenkle noe for ham, men heller bare si det tydelig og mange nok ganger. Nå har jeg troa, og har begynt å glede meg til han snakker engelsk! Han elsker jo leksene og oppgavene på skolen, så jeg unner ham så veldig å kunne være en del av det som skjer, og ikke føle seg helt lost in space.

Flinke, flinke Max! Nå er det bare å motivere og oppmuntre, og hjelpe ham videre så han kan lære seg engelsk og få testa ut dette skolegreiene skikkelig. Så får tiden vise om det er greit for en treåring å gå på skolen, og om han kommer til å ville det, når ikke språket lenger er en barriere.

God morgen sier du?

Nå er vi på den tredje uka med skolen. Det går ikke så mye bedre. Max sparker og skriker ikke lenger når de drar om morgenen, men han gråter fra han står opp til han er ute av døra. Han spiser noen små smuler til frokost og klager over vondt i magen. Han har begynt å våkne kl 06 igjen, etter en lang tid med å måtte vekkes. Han kommer inn til oss og starter morgenterroren som består av gjentatte spørsmål, lett lugging, kiling, og ekstrem romstering. Når vi står opp starter sutringen, som egentlig skiller seg fra vanlig sutring ved at den er så utrolig sår, og ekte. Han skjelver med leppa mens han sier lavt at han ikke vil på skolen. Han prøver å skjerpe seg for å klare å tygge maten sin, men så tenker han brått på skolen igjen og bryter ut i den såreste gråt.

Jeg er så veldig i tvil på om vi har gjort det rette. Det er mange som deler sine erfaringer og sier at det blir bedre etter tre måneder. Men tre måneder? Skal han ha det vondt i tre måneder? Får han det bra da, eller gir han bare opp å ha det vanskelig? Jeg skjønner det ikke, kan det være bra? Samtidig som  jeg får så vondt av min lille skatt merker jeg at det tar på å høre på sutringen hver eneste dag. Hadde det enda vært sånn at vi visste han gråt hele dagen og at han var lei seg når han kom hjem. Men nei, han er blid som en sol når han hentes, og i går fortalte han meg helt uoppfordret at det hadde gått så mye bedre og at han ikke trodde han trengte å gråte så mye mer i dagene som kom. Så da skjønner jeg ikke helt hvorfor han ikke blir bedre på morgenen. Og hvor lang tid vi evt skal gi det?

Egentlig er dette ikke helt innenfor hva jeg tror på i forhold til barn. Minner meg litt om skrikekurer for å få barna til å sove. Noe jeg ikke kan fordra, og ikke tror på et sekund. At det funker for mange, det er nok helt sikkert. Men er det riktig for barna? Er det bra for barna? At de skriker så mye at de til slutt gir opp, fordi responsen ikke er der? Det må jo være feil. Så egentlig strider det vi gjør nå også imot mine prinsipper. Jeg lurer på hva det vil gjøre med ham på sikt, og om vi vil forandre noe med ham ved å gjøre det. At han mister noen av de fine verdiene han har, og at det fine lille mennesket han er blir forandret på noen måte? Han er en skjør liten gutt, selvom han er moden og intelligent. Han er følsom, på alle plan, det har han alltid vært. Han brukte lengre tid enn det som er vanlig på barnehagetilvenningen hjemme. Han sov ikke hele natten før han var to år. Han plages av høye lyder, skarpt lys og lukt når ikke andre gjør det. Han kan synes den mildeste matrett er sterk, han er besatt av å klippe av merkelapper av klær og på bamser. Han legger merke til små detaljer som jeg blir helt forbauset over. Han vasker hendene sine ofte fordi han ikke klarer kliss og rusk. Han tenker mye og stiller veldig store spørsmål. Han elsker kos og klemmer, og har mye kjærlighet å gi. Jeg er redd han skal forandre noe av dette ved å bli "herdet" på denne måten. Hvor lenge skal det være greit å våkne gråtende hver eneste dag, og aldri ha en fin morgen når alt ligger tilrette for det?

Det er jo en skole, og han er jo tre år. Men vi tror ikke det er det som er hovedproblemet. For han forteller jo med stor iver hvilke ord han har lært, hva de har fargelagt osv. Det er språket som er problemet sier han. At han ikke skjønner hva de sier. Og det vil jo komme med tiden, og det ville jo vært et problem uansett hvilken løsning vi valgte her nede. Engelsk er det jo uansett. Og vi vil jo han skal lære det, han har kapasitet til det og norsken hans er så god at han kan håndtere det uten å bli forvirra. Men jeg tenker nå, at om vi hadde valgt det andre alternativet, der de små barna satt og lekte på gulvet i den lille internasjonale barnehagen, så ville han kanskje ikke følt så mye på det, for da kunne han i alle fall pusle med noe for seg selv, uten å hele tiden høre noen snakke, sitte stille på stolen sin og ikke forstå? Men da ville språket tatt mye lengre tid, siden det var mange fler barn som ikke snakket engelsk der, og noen var så små at de ikke snakket i det hele tatt. Og så fort han hadde blitt varm i trøya der er jeg redd han ville kjedet seg. Det var liten plass, litt halvveis opplegg, lite leker og veldig liten plass ute.

Så nå er jeg rådvill og lettere fortvila. Klart jeg vil det beste for gutten min. Samtidig lurer jeg på hvor mye av dette jeg skal tåle selv før det går utover min mentale helse. Jeg synes det er ekstremt demotiverende å ha en som klager, gråter, sutrer og vegrer hver eneste morgen. Å høre ham si det samme hver dag. Jeg vil ikke på skolen! Jeg har ikke så lyst til å dra på skolen i dag! Jeg vil være hjemme med deg! Jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke. Jeg merker jeg blir sur, og han får kanskje ikke så mye varm morskjærlighet som han burde. Jeg er fristet til å dytte ham i rompa og ut av døra og si skjerp deg! Tenk på alle som har det mye verre enn deg. Jeg merker at jeg kanskje ikke håndterer dette helt som jeg burde.

I dag har jeg lovet at det er jeg som skal komme og hente ham. Det pleier å være pappa som henter og leverer, siden det er rett ved jobben hans, og jeg er litt lengre unna. Det er ofte mye trafikk og det er klønete om jeg skal være med på noen av delene. Men i dag skal jeg altså det. Da tenkte jeg å ta en skikkelig prat med læreren og rektoren, og evt foreslå at vi prøver en løsning der jeg er med en hel dag, sånn at jeg kan oversette og forklare for ham, og at vi kan snakke om dagen når vi kommer hjem. Da vil kanskje ikke forvirringen bli så stor når jeg sammenlikner hva læreren har sagt (formidlet via far) med det Max selv forteller. Dette har faktisk vært mye vanskeligere enn hva jeg hadde trodd. Sukk.

To uker i Afrika - mye på hjertet

Nå har vi vært her i to uker, og jeg har ikke klart å komme med en eneste oppdatering. Skulle tro jeg hadde hatt tid til det nå i starten, men sannheten er at nettet vi hadde i begynnelsen var så ekstremt dårlig at jeg mistet helt bloggemotet. Nå har vi fått orden på båndbredden og jeg tror jeg kan si at jeg er tilbake. Hele poenget med å blogge in the first place var jo nettopp å kunne dele alt som skjer i mitt så utrolig spennende liv.. eh. Ja.

Første uka gikk unna på et blunk. Jeg brukte mye tid på å skjønne meg på supermarkedene her og shopping generelt. Det viste seg å være veldig vanskelig å handle dagligvarer. Det er så mye de ikke har, og så mye som er ekstremt dårlig kvalitet. Prisene varierer også veldig, alt fra ekstremt billig til helt sykt dyrt. Så det tar mye tid å både lete etter det man skal ha, og deretter velge riktig så man ikke går på en smell og kjøper noe som kunne kostet en fjerdedel av prisen. Det tok meg et par dager å skjønne at man ikke kan planlegge hva man skal ha til middag og deretter dra i butikken - nei, man må først se hva de har tilgjengelig, og deretter dra i butikken. Jeg var ganske bestemt på å fortsette min nye og bedre livsstil med lavkarbokosthold, og har til dels klart det ganske bra, men det har vært veldig vanskelig. Ting som avocado, som jeg spiste mye av hjemme er ikke å få tak i. Oliven koster en formue, det samme gjør det meste av meieriprodukter og oster. Kjøttet er veldig varierende i kvalitet og utvalg. Så dette har virkelig vært min første store utfordring. Vi er jo så heldige å ha en kokk i huset, som gjør alt av innkjøp, matlaging og husarbeid. Men jeg følte jeg måtte komme litt inn i dette selv og ville lære ham opp i lavkarbokonseptet. Dette var vanskelig, for han er fransktalende og ikke så stødig i engelsk. Jeg tror jeg nå har funnet løsningen på dette, det kommer jeg tilbake til.

Her kommer noen bilder fra den første tiden vår.

denne stranden er vår en gang i uken, og det er helt fantastisk. Hver søndag drar vi på stranden og det er virkelig luksus og utrolig fjernt fra Lagos by som er så utrolig bråkete, skitten og kaotisk.

Max lager mat med Leon, kokken som vi hadde i den første leiligheten.

Custom made smykker på stranden. Veldig fornøyd!

Fredagsluksus. Vi går ut og spiser, Max er en drøm. Sovner på restauranten etter middag og sover i bilen på vei hjem og videre når vi har kommet hjem.

Noen av barna i landsbyen ved stranden vi drar til. 

Jeg brukte en del tid på å prøve å forstå meg på barnehagetilbudet her nede. Det er mange internasjonale skoler som også har nursery til de minste, og jeg googlet og leste og tittet og besøkte de første dagene for å orientere meg. Pga den svært uforutsigbare og til tider helt sinnsyke trafikken her nede vil det ikke være noe lurt å velge et sted som er langt unna der vi bor. Og langt unna her nede er mer enn en kilometer. Derfor sto vi igjen med et par valg til slutt, to "skoler" som var veldig forskjellige. Den ene var en nyoppstartet såkalt internasjonal liten barnehage med ca 10 barn. De satt og lekte da vi kom og det så veldig koselig ut, men jeg følte det var et veldig begrenset tilbud med lite leker og litt halvveis opplegg. Lekeplassen ute var veldig liten, og barna var små, ingen av dem snakket rent. Max er voksen for alderen og jeg følte at selvom det var trygt og godt og barna virket fornøyde ville det være lite utviklende for ham, og han ville ikke nødvendigvis plukke opp engelsk så fort når alle barna snakket så lite.

Her er vi på besøk i denne barnehagen. Det var veldig gøy å være på besøk og prøve lekene, men jeg tror ikke det ville vært gøy dag ut og dag inn.

Så jeg besøkte noen fler, og den jeg fant var en nigeriansk skole som hadde holdt på i 55 år. Kjempefine lokaler og masse utstyr, men her satt barna ved pultene sine og skrev tall og bokstaver. Max ble veldig fascinert, og sa han ville begynne der. Jeg var veldig i tvil, for ikke nok med å lære et nytt språk så skulle han også sitte stille ved pulten sin og høre på en lærer... Men de mente helt klart at dette var det beste for barna i den alderen, og at de hadde masse lærepotensiale. Det er jeg jo tildels enig i, men det var allikevel et vanskelig valg.

Dette var skole nummer to.

Etter mye om og men, mye diskusjon med venner og familie på facebook, og mye drøfting her hjemme falt valget på den nigerianske skolen. Vi følte at de hadde såpass peiling på det de holdt på med at dette måtte være det beste valget selvom det åpenbart ikke var ideelt, med tanke på hvor lite fri lek de hadde og hvor mye barna jobber.

I dag hadde han sin 4. dag. Det har foreløpig ikke gått så bra. Han sier han ikke vil på skolen, han hyler og sparker og gråter om morgenen, men de sier han klarer seg bra utover dagen. Han sier selv at han er lei seg og savner oss. Det er utrolig tøft å tvinge ham inn der, og gå fra ham, men de er kjempeflinke til å følge ham opp og informere oss hele veien, og jeg vet jo at han er i gode hender. Han uttrykker hele tiden at det er språket som er problemet, ikke det de gjør på skolen. Vi har bestemt oss for å fortsette og gi det litt mer tid, selvom et er vanskelig. I dag gikk det litt bedre med leveringen, han fikk lov å ha med seg en liten bamse hjemmefra. Vi snakker masse med ham om det og forklarer at han kommer til å lære språket om en liten stund. Stakkars lille tapre gutt. Når han kommer hjem (skolen slutter kl 13) så er han i særdeles godt humør og har masse energi. Han forteller om hva de har gjort og er veldig ivrig. Da kan det vel ikke være så ille? Det er vanskelig å vite hvor grensen går, hva som skaper utrygghet og hva de har "godt av".  Jeg var selv 9 år da vi flyttet til Tanzania og jeg begynte på engelsk skole. Jeg skjønte ikke et pip, men det tok vel 3-4 uker så gikk det supersmooth. De sier jo det skal gå mye fortere med de minste barna.

Uansett får han jo masse kos og kjærlighet, oppmerksomhet og frihet når han kommer hjem kl 13. Da kommer pappa også hjem til lunsj, og vi har et par fine timer sammen. Så er det ettermiddagsbading eller leking før middag. Det er helt tydelig at han trives veldig godt her, bare ikke på skolen - foreløpig.