Reisefeber og julebord

Det er lørdag 10. desember! Dere der hjemme stresser på storsenteret, fryser, måker, pakker inn og hopper fra julebord til julebord. Julestemning har jeg ikke kjent til nå selvom de har begynt å pynte gater og rundkjøringer med de utroligste jesuskrybbedekorasjoner og blinkende nisser og lys i tusen farger. Vi har virkelig ikke gjort noe for å komme i julestemning hjemme heller, dagene har bare gått og det er mest gjennom facebook og nettaviser at jeg har skjønt at det snart er jul.

Men i går var det julebord for Statoil her nede, og siden vi bor på Statoil sin compound ble vi også invitert. De begynte å pynte to dager før i ekte nigeriansk stil, men sløyfer, silke, rosa og hvite blomsterdekorasjoner, telt og blinkende lys. Festen var på tennisbanen. Og som ved de fleste slike sosiale anledninger benytter de sjansen til å be litt og takke jesus for det ene og det andre. Så ble festen dratt i gang av en standup-komiker som snakket pidgin-engelsk, noe som er helt fantastisk å høre på, og nesten umulig å forstå. God stemning med band og det hele, og Max, min følsomme lille gutt tok initiativet til å ta med seg hørselvern på festen siden han så at bandet rigget opp trommer og svært lydanlegg.

Kjempegod stemning og kjempefin fest. Og såklart hadde Birgit og jeg vin-nachspiel som vanlig, og drakk altfor mye vin og skravla alt for lenge, akkurat sånn det skal være. Ren lykke helt til neste morgen...

Slå den pyntingen a!

Max er på fest og digger det!

Meg og Knut, vår beste venn i Lagos :)

Dette er Nelly, 11 mnd.

Her er jeg med tre av mine viktigste menn i Nigeria. Fra venstre: Jacques, min elskede kokk som tar så utrolig godt vare på oss og lager nydelig mat. Han elsker å være kokk og digger å låne iPaden til å se på matprogrammer på youtube. Han er fra Benin og snakker egentlig fransk, men er også god i engelsk. Så er det Henry i midten, mannen jeg kan takke for at jeg har begynt med sport i en alder av 30 år. Han er min tenniscoach, han er utrolig dyktig og flink til å motivere. Og man kan jo ikke spille nybegynnertennis uten en ballgutt, og der kommer Famous inn, den morsomme side-kicken til Henry som kommenterer mine beste moves og trøster når jeg ikke treffer. Ah for en herlig gjeng, og så fantastisk å kunne feste litt med dem i går!

I dag er altså dagen vi skal reise. Og flyet vårt går 2330, så det enda lenge til, men pga den svært så uforutsigbare trafikken blir vi nødt til å dra hjemmefra kl 18 selvom det bare er ca 30 min å kjøre. Så er det et eneste mas fra vi entrer flyplassen til vi er inne i flyet. Det er ekstremt varmt inne på flyplassen, og mye folk, spesielt nå før jul. Og så må vi igjennom lange og ekstremt treige køer for passkontroll, sikkerhetskontroll og til og med manuell kontroll av all bagasje. Så er det bare å vente og vente i andre enden, og jeg har ladet ipad, macbook, dvd-spiller, Nintendo DS, jeg har med tegnesaker (såklart) og papir, godteri, kjeks, bamser og leker. Så får vi bare krysse alt vi har for at Max sover godt på flyet hele veien til Amsterdam, og at vi rekker vår connection der. Det er bare 50 min fra vi lander til neste fly, og vi må igjennom ny sikkerhetskontroll og gå ekstremt langt inne på Schiphol.

Nå gleder vi oss vilt til å se alle der hjemme, virkelig, og vi håper bare at alt går bra med reise og bagasje, slik at vi kan møte mine foreldre i morgen tidlig på Gardermoen, og forhåpentligvis ikke fryse ihjel i det vi setter bena på norsk jord. Nå venter en lang ferie! En uke i Norge, en uke i Spania, nyttår i NYC og deretter en lang januar i Norge.

Og nå som jeg burde pakke, finne ut hva jeg skal reise i, sjekke at jeg har med alt, osv, sitter jeg helt handlingslammet og bare venter på at det skal haste skikkelig så jeg får ræva i gir. Nå kribler det i hele meg, det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til en reise, men jeg gleder meg så vanvittig til å se alle mine nydelige venninner igjen, og til at Max skal få se sine besteforeldre igjen som han savner så mye. Og alle andre såklart.

Norge, here we come!