Jeg hater å fly men elsker NY

Minn meg på at jeg virkelig hater å fly. Jeg hadde visst glemt det. Klart jeg liker å reise, hvem gjør ikke det. Men det er dritt å sitte innesperret i et metallrør i timesvis sammen med hundre andre mennesker. Og noen ganger lurer jeg på om det kan være verdt det i det hele tatt, så mye hater jeg det.

Jeg har tidvis flyskrekk. Jeg ble mye bedre etter at jeg ble mor, og det er ganske uvanlig siden mange FÅR flyskrekk etter at de har fått barn. Men jeg har altså blitt mye bedre. Før var det så ille at jeg kunne gråte igjennom en hel flight eller at jeg måtte ta valium for å i det hele tatt kunne gå på flyet. Jeg svettet i hendene og var iskald i huden, ristet av skrekk og tenkte helt svarte tanker. Hele flyturen gikk med til å analysere ansiktsuttrykkene til de som jobbet på flyet, for å prøve å avdekke at de skjulte en redsel, at de visste at vi snart skulle dø alle sammen. Jeg tenkte på alt det tekniske på flyet, tittet ut på teknikerne, tenkte de så slurvete ut, jeg tenkte på om vi hadde nok bensin til om vi måtte til en annen flyplass osv.

Flyskrekken min startet da jeg i 2001 reiste fra Karachi til København etter å ha vært i Bangladesh. Hele turen på ganske mange timer var det så kraftig turbulens at hele flyet ristet, og de ikke serverte verken noe mat eller drikke fordi det ikke var forsvarlig å kjøre med vognene. Jeg sverget til meg selv at om jeg bare kom ned med livet i behold skulle jeg aldri mer fly. Det gikk bra til slutt, men jeg stusset mye på at det kunne være det samme været helt fra Karachi til København, og jeg lurer på hva det egentlig var som skjedde på den flyturen.

Jeg har jo praktisk talt vokst opp på fly, siden vi bodde i Afrika da jeg var liten og ellers reiste mye. Jeg har aldri noen gang som jeg kan huske vært redd verken på lange flights i jumbojets eller på humpete turer på småfly for å besøke fetterne mine i nord-Norge. Men etter denne turen ble jeg skremt.

Jeg tror heller ikke det hjalp at noen måneder senere samme året skjedde terroren i NYC, selvom jeg sjelden har vært redd for flykapringer og skumle passasjerer, og heller tekniske problemer. Når man  sier til noen at man har flyskrekk får man ofte som svar at "det er mye tryggere å fly enn å kjøre bil" og den typen utsagn. Og det er vel og bra, men det hjelper ikke for en som ikke skjønner at det kan være mulig for en så stor maskin å ikke dette ned fra lufta, og samtidig får panikk av følelsen av å ikke være på bakken, og å ikke ha kontroll. Du kan liksom ikke rope "pull over!" og melde deg ut midt i turen. Det kunne du gjort i bil. Dessuten er det ikke redselen for å dø som er sterkest, det er følelsen av å ikke ha kontroll, og redselen for å få fullstendig panikk.

En annen gang noen år senere skulle jeg fly via Newark til New Orleans. Da vi begynte å nærme oss fikk vi beskjed av kapteinen om at  det var uvær og vi ikke fikk lande. Han skulle sirkle litt rundt og vente på ny beskjed. Så skjedde det som nesten ingen tror på når jeg forteller. Men det er helt sant. Han ga ny beskjed over høyttaleren at det ikke var noen endring men at han begynte å gå tom for drivstoff... WHAT!!! Tom for drivstoff og ikke mulighet for å lande?! Det ble rett og slett for mye for meg. Etter nye tjue minutter hvor jeg klamret meg til sidemannen og skalv av skrekk fikk vi beskjed om at nå var det tomt, han måtte reise til en annen flyplass. Jeg var lettet og kunne ikke vente, jeg ville bare ned. Han skulle kun lande for å fylle, og deretter opp igjen. Det eneste som sto i huet på meg var at jeg skulle ut av flyet der, og ta bussen videre. Jeg taklet ikke tanken på å være med en runde til. I siste liten fikk han ny beskjed om at det var trygt å lande på Newark likevel, og etter en svært humpete landing var jeg endelig i trygghet. Synd det bare var noen få timer til jeg på nytt skulle opp i fly, videre til New Orleans. Denne gangen var det kaos ved gaten og overbooket fly, som gjorde at vi kom med i siste liten men ikke fikk sitte sammen. Jeg satt midt i mellom to fremmede menn, og jeg prøvde alt jeg kunne å være tapper. Men i det vi takset ut og speedet opp for takeoff klarte jeg ikke mer. Jeg tok tak i en arm på hver side av meg og holdt meg hardt fast. Begge mennene var snille og trøstet meg. Men han ene innrømmet like etter at han også var redd for å fly, så det hjalp ikke så mye likevel.

Etter at jeg traff Geir har jeg jo omtrent fløyet en gang i måneden i snitt hele tiden. Jeg har blitt nødt til å deale med flyskrekken, selvom det ofte har vært vanskelig. Det er mange ting som spiller inn og jeg kan være utrolig vanskelig og barnslig (uten å mene det) like før en flytur. Hvor jeg sitter, hvor god tid jeg har før flyet skal gå, hvordan været er, hvor mye jeg har å bære på etc, kan bety alt for om jeg klarer meg greit eller ikke.

Men altså – da jeg var gravid forsvant denne skrekken. Som om jeg var blitt hel, og at jeg tidligere hadde manglet en del. Plutselig var jeg helt rolig. Jeg kunne sitte og lese ved takeoff, og kunne ikke bry meg mindre om landingen. Det var merkelig. Og dette fortsatte etter at Max ble født, og vi har jo fløyet masse med ham også. Så nå er jeg mer eller mindre kurert, kanskje helt til det skjer noe uventet på flyet. Som i januar i år da vi var på vei hjem fra Venezia og skulle lande på Torp.

Det var veldig tåkete og i det vi skulle lande så vi ingenting ut av flyet. Men man kjenner at man snart når bakken, og alt var klart til landing. Nesten nede på asfalten vrenger de flyet opp igjen; en såkalt "missed approach" som jeg bare hadde lest om før, og som jeg syntes var helt grusomt å skulle oppleve. Flyet begynner derfor å stige igjen, og vi får beskjed om at tåken gjorde landingen umulig, og at vi prøver igjen om fem minutter. FEM MINUTTER?! hva skal skje på så kort tid om det er SÅ tåkete at et fly ikke kan lande? Nei vet du hva. Fem minutter just doesn´t do it for me. Dette var dårlige nyheter. Jeg fikk helt panikk av dette. Etter de fantastiske fem minuttene prøver vi igjen, og jadda! Nok en missed approach! Herlig! Flyet vrenges opp igjen, og denne gangen klarer jeg ikke mer. Panikken slår inn for fullt, og jeg mister fullstendig kontrollen og gir meg hen til mine snille og omsorgsfulle venner som trøster meg. På dette tidspunktet er jeg helt overbevist om at jeg straks skal dø, og tenker på min lille sønn som skal vokse opp uten foreldre, bare fordi vi valgte å dra på tur med vennene våre for å drikke vin, dra på casino og kjøpe Gucci-veske.

Vi blir omdirigert til Gardermoen og lander like etter uten dramatikk. I ettertid har jeg fløyet mange ganger og det har gått helt fint. Og det dette egentlig skulle handle om var jo hvorfor jeg HATER å fly, altså ikke hvorfor jeg noen ganger blir veldig redd for det. Jeg hater det fordi jeg hater å sitte stille i en trang stol ved siden av noen jeg ikke kjenner. Jeg klarer ikke å sove når jeg sitter oppreist, jeg MÅ ligge, men det kan jeg jo ikke. Jeg hovner opp i beina og får vondt i nakken og ryggen. Jeg bli ganske sur, og misliker småbarn, selvom jeg selv har et lite barn. Og denne flyturen som jeg nå skriver dette interessante reisebrevet fra hviler det en forbannelse over. Det er et snufsefly. ALLE rundt meg sitter og snufser, og jeg lurer på hva som skjedde med å gå og pusse nesa si med papir? Jeg hater å høre på andre mennesker dra snørra si opp i nesa, vente noen sekunder på at den skal renne ned igjen, og deretter dra den opp igjen. Og det er ett tilfelle av denne snufsingen som er så ekstrem som jeg aldri har vært borti før. Det er en fyr, som sitter ett sete bortenfor meg, som snufser på hvert eneste innpust. Jeg tror jeg blir gal og jeg har vurdert å be ham om å gå på toalettet og snyte seg. Jeg skjønner virkelig ikke greia. I tillegg er det mye høylytt nysing på dette flyet, og det har jeg også problemer med selvom jeg er fullt klar over at det er vanskelig å kontrollere nysing. Jeg bare liker ikke å delta i andres forkjølelser eller allergier når jeg ikke kan komme meg unna. Flyet er selvfølgelig helt fullt, og jeg sitter ved midtgangen. Jeg har sovet bittelitt, og det var godt, men jeg blir alltid overrasket over hvor utrolig lite tid som har gått når jeg våkner etter en slik søvn.

Og hver gang jeg sjekker flystatusskjermen så er det bare gått fem eller ti minutter. Det var to og en halv time fra Oslo til Reykjavik, og derfra ble jeg forespeilet en flytur på ca fire timer, av mitt reisefølge. Jeg var skeptisk, men jeg klarte ikke å finne ut av det selv pga tidsforskjell, og tok det for god fisk. Fire timer er liksom akkurat på grensen til hva jeg synes er en lang flytur. Men det viste seg å være 6 timer og 20 minutter. Jadda. Og det er for lenge for meg, har jeg nå funnet ut. Min lille TV som jeg har foran meg på dette flyet har masse spennende innhold, og jeg satte meg godt til rette for å se en film i stad, etter at jeg hadde lest bok i halvannen time og spist mini-mat en liten stund. Men dessverre virker ikke lyden. Just my luck. Så jeg satte den på flystatus i stedenfor, så jeg kunne følge med på kart, hastighet, høyde og tid. Men nå har skjermen hengt seg opp på et kompass, og vil ikke vise meg noe annet uansett hvor mye jeg trykker. Kompass er ikke så viktig for meg nå. Jeg vil ha timer og minutter. Håper det er under to timer igjen nå. Men uansett er det for lenge. Jeg er sur, jeg vil ut, jeg sitter vondt og får ikke sove.

This better be good.

Opp eller ned i NYC?

Jeg har skrevet om det før, at selvom jeg kan være utrolig flink noen ganger, og gå ned masse i vekt uten å føle at jeg lider i det hele tatt, så går det veldig i bølger og det ser ikke ut til at jeg er i stand til å styre denne motivasjonen selv ennå.

Nå har jeg altså gått ned 18 kilo siden februar. Og jeg var flink på sensommeren og høsten og fikk til masse. Jeg gjorde gode valg hele tiden, og følte at jeg bare surfet på en bølge uten at jeg trengte å anstrenge meg. Jeg spiste salater og drakk vann, sa nei til kaker og sjokolade, og følte meg helt topp. For hvert gode valg jeg tok kjente jeg at magen ble flatere og at hele meg ble lettere, og det føltes helt vidunderlig.

I november begynte jeg å tenke på at jeg skulle hjem, og gledet meg til å være slank og brun. Meg i versjon 2.0. Jeg hadde to kilo igjen til min drømmevekt, og var i grunnen veldig fornøyd. Likevel ville jeg fortsette å være flink, så jeg ikke skulle ødelegge det fine jeg hadde fått til rett før jeg skulle hjem til Norge. Men uansett hvor mye jeg ville dette, eller kanskje jo mer jeg ville det, desto vanskeligere ble det å ta rette valg. Jeg begynte å smugspise sjokolade på kjøkkenet. Vi hadde en stor toblerone i kjøleskapet som jeg angrep fra baksiden, så den hele tiden så ut til å være uåpnet.

Jeg spiste mye brød selvom jeg egentlig ikke spiser brød, og selvom jeg hadde alle slags egg og bacon og omeletter innen rekkevidde. Jeg bestilte biff på restaurant, og sørget for at det fulgte med fries som jeg sørget for å spise opp før jeg spiste meg mett på kjøttet. Jeg følte jeg dytta trynet mitt fullt av dårlige valg, med vilje, for å sabotere mitt eget opplegg. Jeg nektet meg selv vann selvom jeg var tørst. Og selvom jeg ble oppgitt etter hver gang jeg hadde gjort et dårlig valg fant jeg ikke tilbake til den gode bølgen.

Så landet jeg på norsk jord, og noe skjedde i samme øyeblikk. Den kom tilbake! Yessss! Med ett var jeg tilbake i min gode rytme og det var nydelig. Jeg hadde ikke bestemt meg for noe som helst, jeg bare søkte til nøtter og avocado, mindre måltider og litervis med vann. Men dessverre varte det veldig kort, for nå er jeg igjen ute og kjører.

En uke i Spania gjorde det vanskelig for meg. I utgangspunktet er det veldig lett å ta rette valg i Spania. Jeg kan spise skinker og ost, oliven, reker og fisk, kjøtt og kylling osv, og det er utrolig mye godt. Og hva er det jeg skal holde meg unna? HVITT BRØD. Hvitt brød, som virkelig ikke gir meg noen ting, og som jeg vanligvis ser på som et av de letteste tingene å unngå. Men nybakt, sprøtt brød som er helt mykt inni, dyppet i aioli....hmmm. Det ER vanskelig. I alle fall for meg. Så jeg havnet på loffkjøret i Spania. Og selvom det for de fleste høres ut som en bagatell så er det ikke det for meg, for jeg klarer nemlig ikke å stoppe, og blir til slutt ulykkelig av det. Og det er noe jeg i utgangspunktet har bestemt meg for å kutte ut av mitt kosthold, og jeg blir utrolig irritert for at noe som høres så enkelt ut skal være så vanvittig vanskelig. Men etter en sånn smell, om jeg kan kalle det det, (kombinert med en god del kaker og sjokolade) så skulle man jo tro at det bare gjelder å hente seg raskt inn igjen, jeg har tross alt ikke gått opp 18 kilo. Så nå lurer jeg på hvor jeg skal finne den motivasjonen hen, og når.

Jeg sitter her og tenker på tjukke-klærne mine. Skal jeg kvitte meg med dem, eller skal jeg la dem henge? Må jeg forvente at jeg skal gå opp igjen siden jeg ikke er i stand til å styre mine egne valg? Eller er det bedre å prøve å finne en utvei, og inn i et permanent bedre liv med bare rette valg? Det er jo ikke noe jeg ønsker meg mer, enn å få lov til å fortsette å leve i min nye og forbedrede kropp.

I morgen reiser vi til New York, byen i mitt hjerte, verdens kuleste sted. Jeg har ikke rukket å begynne å glede meg til det, men det er jo fantastisk egentlig. Jeg vet at jeg i USA kan klare å spise fullstendig lavkarbo hele tiden, uten at jeg går glipp av noe. De har jo utrolig mye å velge i mellom, og skulle jeg greie det noe sted så er det jo der. Så nå jobber jeg med om jeg skal bestemme meg for det, og være stanhaftig, eller om jeg skal drite i det, gå på Magnolia Bakery og deale med konsekvensene senere. Story of my life...

Reisefeber og julebord

Det er lørdag 10. desember! Dere der hjemme stresser på storsenteret, fryser, måker, pakker inn og hopper fra julebord til julebord. Julestemning har jeg ikke kjent til nå selvom de har begynt å pynte gater og rundkjøringer med de utroligste jesuskrybbedekorasjoner og blinkende nisser og lys i tusen farger. Vi har virkelig ikke gjort noe for å komme i julestemning hjemme heller, dagene har bare gått og det er mest gjennom facebook og nettaviser at jeg har skjønt at det snart er jul.

Men i går var det julebord for Statoil her nede, og siden vi bor på Statoil sin compound ble vi også invitert. De begynte å pynte to dager før i ekte nigeriansk stil, men sløyfer, silke, rosa og hvite blomsterdekorasjoner, telt og blinkende lys. Festen var på tennisbanen. Og som ved de fleste slike sosiale anledninger benytter de sjansen til å be litt og takke jesus for det ene og det andre. Så ble festen dratt i gang av en standup-komiker som snakket pidgin-engelsk, noe som er helt fantastisk å høre på, og nesten umulig å forstå. God stemning med band og det hele, og Max, min følsomme lille gutt tok initiativet til å ta med seg hørselvern på festen siden han så at bandet rigget opp trommer og svært lydanlegg.

Kjempegod stemning og kjempefin fest. Og såklart hadde Birgit og jeg vin-nachspiel som vanlig, og drakk altfor mye vin og skravla alt for lenge, akkurat sånn det skal være. Ren lykke helt til neste morgen...

Slå den pyntingen a!

Max er på fest og digger det!

Meg og Knut, vår beste venn i Lagos :)

Dette er Nelly, 11 mnd.

Her er jeg med tre av mine viktigste menn i Nigeria. Fra venstre: Jacques, min elskede kokk som tar så utrolig godt vare på oss og lager nydelig mat. Han elsker å være kokk og digger å låne iPaden til å se på matprogrammer på youtube. Han er fra Benin og snakker egentlig fransk, men er også god i engelsk. Så er det Henry i midten, mannen jeg kan takke for at jeg har begynt med sport i en alder av 30 år. Han er min tenniscoach, han er utrolig dyktig og flink til å motivere. Og man kan jo ikke spille nybegynnertennis uten en ballgutt, og der kommer Famous inn, den morsomme side-kicken til Henry som kommenterer mine beste moves og trøster når jeg ikke treffer. Ah for en herlig gjeng, og så fantastisk å kunne feste litt med dem i går!

I dag er altså dagen vi skal reise. Og flyet vårt går 2330, så det enda lenge til, men pga den svært så uforutsigbare trafikken blir vi nødt til å dra hjemmefra kl 18 selvom det bare er ca 30 min å kjøre. Så er det et eneste mas fra vi entrer flyplassen til vi er inne i flyet. Det er ekstremt varmt inne på flyplassen, og mye folk, spesielt nå før jul. Og så må vi igjennom lange og ekstremt treige køer for passkontroll, sikkerhetskontroll og til og med manuell kontroll av all bagasje. Så er det bare å vente og vente i andre enden, og jeg har ladet ipad, macbook, dvd-spiller, Nintendo DS, jeg har med tegnesaker (såklart) og papir, godteri, kjeks, bamser og leker. Så får vi bare krysse alt vi har for at Max sover godt på flyet hele veien til Amsterdam, og at vi rekker vår connection der. Det er bare 50 min fra vi lander til neste fly, og vi må igjennom ny sikkerhetskontroll og gå ekstremt langt inne på Schiphol.

Nå gleder vi oss vilt til å se alle der hjemme, virkelig, og vi håper bare at alt går bra med reise og bagasje, slik at vi kan møte mine foreldre i morgen tidlig på Gardermoen, og forhåpentligvis ikke fryse ihjel i det vi setter bena på norsk jord. Nå venter en lang ferie! En uke i Norge, en uke i Spania, nyttår i NYC og deretter en lang januar i Norge.

Og nå som jeg burde pakke, finne ut hva jeg skal reise i, sjekke at jeg har med alt, osv, sitter jeg helt handlingslammet og bare venter på at det skal haste skikkelig så jeg får ræva i gir. Nå kribler det i hele meg, det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til en reise, men jeg gleder meg så vanvittig til å se alle mine nydelige venninner igjen, og til at Max skal få se sine besteforeldre igjen som han savner så mye. Og alle andre såklart.

Norge, here we come!

Om å hjelpe

Først og fremst må jeg bare få takke alle dere som har engasjert dere og delt innlegget jeg skrev om barnehjemmet.  Og alle dere som har tatt kontakt med meg og vil hjelpe. Jeg hadde ikke forventet all den responsen da jeg skrev det, men det er klart jeg skjønner at sånne ting rører ved noe i de fleste. Likevel har ikke jeg vært forberedt på hvordan jeg skal kunne hjelpe disse stakkars barna, og ikke kunnet gi så gode svar til alle dere som vil hjelpe. Så nå har jeg sjekket litt, tenkt litt og planlagt litt, og kan forhåpentligvis på en bedre måte formidle hjelpen og støtten dere vil gi.

Det kryr av mennesker her nede som man kan hjelpe. Det går dessverre ikke an å hjelpe alle, men det går an å gjøre en forskjell for noen som kan bli så stor at det virkelig kan bety noe. Jeg har absolutt mest tro på å hjelpe barn med å komme seg på skolen. Utdanning er nøkkelen, de fattige barna må få muligheten til å utdanne seg så de kan ta egne valg om livet sitt senere. Når barn lider, slik som de på barnehjemmet MÅ man jo bare hjelpe dem, men dette er jo nødhjelp, det er liksom ikke nødvendigvis hjelp som varer, når man gir mat, klær, penger og utstyr. Men man kan jo ikke la være å gjøre det for det.

Tidligere skrev jeg om et annet hjelpeprosjekt som jeg ville sette i gang her nede. Det er landsbyen ved stranden vi drar til på søndager, som har en liten skole til over 100 barn som ikke har vært åpen på noen måneder pga mangel på penger og utstyr. De trenger sement til å lage gulv, klasserommene står nå bare rett i sanden. De trenger møbler og skoleutstyr, i tillegg til penger til å betale læreren. Det koster ca 1000 kr/mnd for en lærer. Denne landsbyen har ingenting. De lever av fiske, og har tilgang på kokosnøtter, bananer og fisk. De sliter med å få rent vann og ris. Det er ofte de ikke får fisk heller. Det å kunne hjelpe disse barna til utdanning hadde vært fantastisk og ikke minst veldig viktig.

Så her har vi altså to saker å ta tak i. Barnehjemmet har barn som kan dø fordi de ikke har mulighet til å behandle dem godt nok, selvom de gjerne egentlig ikke lider av dødelige sykdommer. Det de trenger mest er flere senger, bleier, mat og utstyr. Men noen av barna kunne kanskje lært å gå om de for eksempel hadde krykker, og andre kunne fått et nytt liv i rullestol fremfor å ligge på gulvet. Jeg har sjekket med CP-foreningen i Norge og funnet en liste over norske produsenter av utstyr til funksjonshemmede. Jeg har mailet dem alle sammen (ca 10) og bedt om utstyr som kan brukes på barnehjemmet. Hittil har jeg fått to positive svar, som er helt fantastisk! Amajo og Bardum vil donere noe utstyr etter at de har hatt varetelling, og jeg er kjempespent på hva de har til overs. I tillegg har jeg allerede fått ett par barnekrykker fra en snill fysioterapeut jeg kjenner.

Det er mange som spør hva som trengs mest, og jeg er jo også fortsatt litt usikker på hvor mye plass jeg har til å ta med ting nedover. Siden vi ikke har noe sted å bo når vi er hjemme har jeg også litt begrenset med lagringsplass. Men leker til disse barna er absolutt noe jeg vil prioritere. Spesielt gjerne litt gode tre-leker, utviklende leker, babyleker osv. Det handler jo om å skape mest mulig trivsel for barna paralellt med å prøve å hjelpe de ansatte til å trene dem opp bedre med hjelp av godt utstyr. Likevel er det 42 barn på barnehjemmet, så det trengs ikke et hav av leker. Jeg kommer derfor til å ta med meg en del leker, klær og bleier (bleier er usannsynlig dyrt her nede, og det går dessverre veldig mye av det) og ellers konsentrere meg om rullestoler og krykker og den typen utstyr. Jeg kan derfor ikke uten videre ta i mot massevis av ting fra dere selvom jeg så veldig gjerne skulle gjort det.

Når det gjelder skolen i landsbyen er dette noe jeg virkelig brenner for, siden jeg har blitt kjent med de skjønne barna som skulle gått der. Her kan vi virkelig bygge opp noe, og kanskje dekke lærerkostnadene eller hjelpe foreldrene med å finne en inntektskilde som kan dekke det. I tillegg kan vi hjelpe til med å bore etter en brønn for dem. Her er det penger som trengs mest, siden alt kan skaffes her nede. Møbler til skolen kan lages her, sement kan kjøpes for å støpe gulv, og bøker og utstyr får vi tak i lokalt.

Hvis du gjerne vil hjelpe med penger har jeg opprettet en konto til dette. Du vil da få vite hva dine penger brukes til, og alle slags beløp blir mottatt med stor takk. Du må gjerne merke betalingen med det du helst vil bidra til, om det er oppbygging av skolen eller hjelp til barnehjemmet. Men du skal føle deg helt sikker på at uansett hva pengene går til vil de komme til nytte. Jeg kommer ikke til å gi penger direkte til noen av formålene, men heller hjelpe dem med noe litt mer varig. Send meg mail på annamona@gmail.com om du vil ha kontonummer og holdes oppdatert på hva vi gjør videre.

Til slutt en liten oppfordring: 

Se denne korte filmen om hvordan jenter er nøkkelen til å endre den fattige delen av verden. Del videoen på din facebookside, blogg e.l. Dette er viktig! Gå inn på www.thegirleffect.org for å lære mer. Hvis du er usikker på hvordan du kan bidra kan du starte med å dele denne videoen, og gå inn på siden og se de andre filmene. Anbefales! Min venninne Birgit holder på med et prosjekt for å hjelpe jenter i India med utdanning, dette skal jeg fortelle mer om senere. I mellomtiden kan dere se på The Girl Effect-videoen.

Get involved! God jul :)

Vin, pool og apekatter i Afrika

Mandag. Siste mandagen i Afrika på 57 dager! Nå gleder jeg meg veldig til å komme hjem. Og synes det har gått veldig fort. Vi har vært her i over to måneder nå. Og mye har skjedd på den tiden. Max snakker masse engelsk nå. Veldig mye hjemme på eget initiativ. Veldig gøy. Han lager setningene helt selv, og det blir jo mye feil, men jeg prøver å ikke rette for mye på ham i begynnelsen siden han virkelig gjør seg forstått og det er jo fantastisk. I tillegg er han jo bare helt rå på å skrive bokstaver. Han tegnet en mus og ville så gjerne skrive Mickey Mouse på den, så da gjorde han det, jeg bare dikterte bokstavene. :) (det er en E bak hånda hans...)

Fredag var en utrolig digg kveld med masse digg vin, og jeg hadde meg en liten fest etter at gutta hadde lagt seg og det var ganske gøy egentlig. Vi spratt en helt sinnsykt god vin som vi kjøpte i Italia i september, og det var den nest siste av de vinene vi hadde med derfra, noe som betyr at magnumen ryker en av dagene nå tror jeg! Herreminhatt for en vin.

Vi skulle egentlig på stranden i går, men det ble ikke noe av pga båtproblemer. Så det ble en fin dag ved bassenget i stedenfor. Selvom jeg gleder meg veldig til å komme hjem aner jeg ikke hvordan vi kommer til å takle kulda. Jeg synes jo det er like jævlig hver vinter når jeg bor hjemme, og blir aldri vant til det. Men nå som jeg har loffa rundt i flipflops så lenge at jeg har blitt heelt vant til det er jeg usikker... Og nå er det bestemt at Max og jeg blir hjemme i hele januar også. Så det er jo fantastisk samtidig som det er veldig skummelt. Håper det blir en snill vinter.

I dag hadde det ikke gått så bra på skolen. Den vanlige læreren hans var ikke der, og han sluttet ikke å 

gråte. Pappa syntes ikke det var noe greit å gå fra ham, så kl ni kom han hjem igjen. Så jeg har fått gleden av å underholde ham i hele dag :) Derfor fant jeg ut at vi skulle dra til Lekki Conservation Centre, som er et naturreservat med apekatter, krokodiller og slanger. Det er en lang "boardwalk" inne i jungelen som man kan gå på for å se noen av dyrene. Jeg spurte Gbenga, sjåføren om han hadde lyst til å være med inn, og det ville han gjerne. Men han visste ikke hva det dreide seg om, og innrømte fort at han var veldig redd for å bli angrepet av slanger og krokodiller. Men han var tapper og gikk med oss hele den 2 km lange turen fra begynnelse til slutt. Jeg var glad jeg hadde ham med, for han løftet på Max så han fikk se apene, og jeg hadde følt meg litt alene innerst i jungelen der, det var INGEN andre mennesker der...

Vi så mange små og store apekatter i trærne, jeg så en stor svart slange, og vi så en svær firfirsle. Men ingen krokodiller. Kanskje like greit... Fin tur var det i alle fall. 

Forlatte, funksjonshemmede barn i Lagos trenger hjelp

I dag skulle skolen på utflukt til et barnehjem, og foreldrene fikk også være med. Vi fikk beskjed om å donere det vi kunne av mat, bleier, klær, leker osv. Max samlet en del leker han ville gi, og så kjøpte vi en jumbopakke med bleier (bleier er helt sinnsykt dyrt her), litt babygrøt, noen tegnesaker, osv.

Max samlet disse bilene til barna. Mange av dem er han veldig glad i, men han ville gjerne gi noen biler som ikke var ødelagte. <3

Vi møtte opp på skolen til vanlig tid, og jeg syntes det var litt rart at det ikke var noe snakk om denne turen den første timen med barna før vi skulle dra. Som med alt annet som skjer med denne skolen ble jeg litt forvirra før jeg skjønte at jeg hadde misforstått, det var ikke utflukt med barna, det var skoleledelsen som skulle reise til barnehjemmet for å overlevere donasjonene, og foreldre kunne få være med hvis de ville. Men Max og jeg hadde jo snakket masse om dette på forhånd og vi fikk lov å bli med begge to, og kjørte sammen med rektor, over broa til Lagos mainland, der det virkelig skjer, som får området vi bor i til å virke som Bygdøy i forhold, og det er det jo virkelig ikke.  Tok et bilde fra klasserommet i dag. Det går forøvrig mye bedre på skolen, selvom mor er skeptisk. Max snakker en god del engelsk nå, og er veldig motivert for å ha det bra på skolen. Nå får vi se hva over en mnd juleferie gjør med dette.

Det viste seg at grunnen til at de ikke ville ta med barna til dette barnehjemmet var at det var et spesialhjem for funksjonshemmede barn og barn med misdannelser. Jeg forberedte Max i bilen på at vi kanskje kom til å se noen barn som hadde vondt noen steder, og at noen kanskje så litt rare ut. I informasjonsbrosjyren var det bilder av noen ekstreme tilfeller av hareskår/ganespalte og barn uten armer.  Jeg ba ham være snill med alle barna han skulle se i dag, og sa at de sikkert ble veldig glad for besøk. Han gledet seg veldig til å få gi dem gavene, og jeg tenkte det kom til å gå fint. Han er jo en fornuftig og snill liten kar. Samtidig ante jeg ikke hva som ventet oss. Virkelig ikke. Da vi endelig var framme ble jeg ganske nervøs. Jeg har i grunnen aldri besøkt et sånt barnehjem tror jeg. Jeg har vært mange steder og sett mye rart, men dette var litt nytt for meg. Det var en spesiell følelse i det vi gikk inn hoveddøren. Vi måtte vente litt på resten av følget vårt, før vi ble fulgt opp en trapp til der barna var. Bygningen var ny, fra 2003, fin bygning, god sikkerhet og rent og pent egentlig. Moderne vil jeg si. Det er 42 barn på dette barnehjemmet, i alderen 6 uker til 13 år. Felles for alle er at de har en eller annen form for funksjonshemning, og at de er forlatt. Noen på sykehus, det er vel de heldige, andre på gata, på trappa til barnehjemmet, i grøfta, i slummen. Alle er forlatt pga sine misdannelser, kombinert med foreldrenes manglende evne til å ta vare på dem selvfølgelig. Det var mange tilfeller av cerebral parese der, og styreren fortalte at mange av barna kunne vært mye friskere om de hadde fått behandling tidligere, men at mange foreldre prøvde for mange andre behandlingsformer før de fikk barna til en skikkelig lege. Her tenker jeg det er snakk om heksedoktorer og denslags, som det er mye av her nede. Når behandlingen kommer i gang så sent er mye av muskelmassen borte og de blir vanskelig å trene dem opp. Derfor lå mange små barn og fikk kun smertelindrende behandling i sengen sin, og ventet på å dø. Hjerteskjærende er ikke et dekkende ord her. Jeg fikk ikke lov å ta bilder her. Jeg spurte ikke heller, men jeg skjønte det kjapt. Derfor er bildene dårlige, siden jeg tok dem mens jeg lekte at jeg ikke tok dem. Jeg vil jo si at dette var en fint og velutstyrt barnehjem til Afrika å være, og det er nok bedre enn veldig mye annet. Likevel var det et trist syn å komme opp i oppholdsrommet. Et stort, tomt og teppebelagt rom med dårlig belysning og dårlig akustikk. Ingen leker, ingen møbler, ingen ting egentlig. Midt på gulvet var en stor lekematte i gummi, der lå to gutter med CP som ikke kunne gå eller sitte. Jeg vet ikke hvor gamle de var, men jeg vil tippe 8 og 12 år kanskje. De smilte og snakket litt, tror jeg. 

Styreren fortalte at det var aller flest jenter som ble funnet. Derfor var det vel noe sånt som 80% jenter her. Vi møtte en liten jente som var ca 4-5 år. Hun spratt rundt som en strikkball i hele lokalet, var bittelitt aggressiv, men samtidig morsom og rampete. Hun var autist, og det skjønte jeg fort da jeg prøvde å komme i kontakt med henne. Selvom vi ikke kunne kommunisere var hun veldig kontaktsøkende og klatret opp på ryggen min, hang i beina våre, dyttet og slo litt lett på oss, og prøvde å leke litt med Max. Han var tapper, og gjorde så godt han kunne. Denne jenta kalte de for Chi Chi. På bildet over, bak glassdøren til venstre står en annen liten frøken som vi fikk gleden av å bli kjent med. Hun var ca 1,5 år, og det eneste som var galt med henne var at hun bare hadde ett øye. Det andre øyet hennes var utstående og hvitt, og rundt øyet var huden helt svart. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd med henne, men det virket ikke som det var noe annet som var galt. Hun var så glad og blid, løp rundt og tullet og lo, og jeg ville bare ta henne med meg. Grusomt å tenke på at hun skal vokse opp i dette miljøet pga et manglende øye.

En annen gutt hadde blitt funnet med brannskader på føttene, føttene hans var helt forvridde og han kunne ikke gå. Han slepte seg rundt og hadde bleie. Han var sikkert 10 år. På en stol i et hjørne satt en av de ansatte med en liten babygutt på fanget og så på sprakete kjedelig nigeriansk tv på en bitteliten tv montert kjempehøyt opp på veggen. En stor jente satt apatisk på gulvet ved siden av og fulgte med. Babygutten var nylig blitt funnet etterlatt ute, kjempetynn og underernært, hadde vært hos politiet en natt før de leverte ham på barnehjemmet. De hadde gjort hva de kunne for å sjekke om det var noe feil på ham, og trodde han var frisk og rask. Han hadde blitt riktig så lubben på den tiden han hadde vært der, og de håpet at han ville bli adoptert bort fort.

Det var to glassdører inn til girls og boys dormatory. Vi fikk ikke gå inn og se. Det virket ikke som det var noen barn der inne, men da jeg tittet nærmere inn gjennom vinduet så jeg at det var sikkert 15 babyer og små barn som lå i sengene. Dette var de verste tilfellene, de som de ikke kunne behandle, som bare lå der hele dagen i sengene sine. Jeg reagerte på at ingen av dem gråt eller skrek. De hadde rett og slett gitt opp tror jeg. Jeg hadde gjort hva som helst for å bare gå inn der og løfte dem opp en etter en og trykke dem inntil meg og gi dem så mye kjærlighet jeg bare kunne. Men vi fikk ikke gå inn. Jeg ble stående lenge å se på dem, de stakkars små jentene som lå helt stille i overkøyene på rad og rekke som ikke fikk verken kjærlighet eller stimulering. De ansatte var skjønne, og jeg er overbevist om at de ville det beste for barna, det var bare ikke nok ansatte, ikke nok utstyr og medisiner til å gi disse barna alt de trenger.

Jeg la merke til en liten jente som satt i sengen sin. Hun var veldig tynn, hadde stort hode. Alder er umulig å si, men hun var jo en baby, men sikkert nærmere året hvis jeg måtte gjette. Hun hadde downs syndrom. Og problemer med å holde på mat. Hun kastet opp alt hele tiden og var utmagret. De hadde satt henne opp i sengen i håp om at hun skulle beholde maten litt lenger og få i seg litt næring. Her er hun...

Det var virkelig veldig tøft å se disse barna. I guttesovesalen var det langt ferre, men litt større barn, hvor flere av dem bare satt og rugget. Helt forferdelig. Jeg fikk vondt så langt inni hjerterota som jeg tror jeg aldri har hatt før. Den ruggingen er spesielt jævlig fordi det er et tegn på at de på en måte har gitt opp omverdenen og bare gått inn i seg selv.

 Jeg snakket med dem om hva de trengte mest, i tillegg til bleier som det gikk veldig mye av, og mat selvfølgelig. De hadde en liste over det de trengte aller mest, og det var en 16-seters minibuss, diesel, lønninger til de ansatte, aircondition, kjøleskap, køyesenger, madrasser osv. Og mye medisiner som jeg ikke kjenner til. Mye av dette er jo vanskelig å hjelpe dem med fra Norge. Så jeg spurte om det var noe som var vanskelig å få tak i her som jeg kunne hjelpe med. Da var det rullestoler til barn, krykker til barn, og den type hjelpemidler som sto høyt på lista. Jeg skal hjem om en uke og har tenkt til å forsøke å ta med i alle fall én rullestol og én spesialbarnevogn til større barn med meg tilbake. Om det er noen der hjemme som leser dette som har lyst til å hjelpe til med noe som helst til disse barna har jeg ganske mye plass i bagasjen på vei tilbake. Jeg kan tenke meg at de også kunne hatt bruk for pleieutstyr som er en selvfølge på norske institusjoner som hansker, desinfiseringsvæske, kompresser og denslags, i tillegg til klær, håndklær, leker, kosedyr osv. De hadde virkelig ingen ting. 

Her er Max sammen med alt som ble donert på vegne av skolen hans. 

Nydelig søndag i Lagos

Søndag er stranddag. Denne søndagen dro vil til den andre av de to strendene vi pleier å dra til. Vi hadde med en fin miks av mennesker, masse VELDIG god vin, mat og solkrem. Jeg må av og til klype meg selv i armen, herregud så heldige vi er, som får leve sånn som vi gjør nå, det er jo virkelig idyll tvers igjennom på sånne dager. Strandliv her er ikke som andre steder jeg har vært. Vi har tilgang til eget beach house, som er en stor bungalow med sofaer, langbord og solsenger, og utenfor er det basseng. Det er ca 200 meter ned til vannkanten, men som nevnt tidligere bader vi dessverre ikke i sjøen, det er rett og slett ikke trygt, selv for en erfaren afrikasvømmer som meg, pga de sterke strømmene og til tider enorme bølgene. Vi har vår egen grill og grillkokk, så vi tar med kjøtt og salat og spiser en stor digg lunsj midt på dagen. Så er det bare å subbe tilbake til bassengkanten og sove litt i solen.

For å komme til denne stranden kjører vi båt i underkant av en time. Vi kjører da igjennom Lagos havn som er enorm, og til og med for en som verken er spesielt interessert i shipping, båter eller denslags er dette svært fascinerende. Først og fremst, i alle fall for meg, pga alle skipsvrakene. Det er helt utrolig å se på. Og noen ganger, når du ser et slikt rustent vrak, og tenker på hva som en gang har vært der, og hvem som har vært på det skipet, og hvor det har reist, vips, så står det et levende menneske på det, og du innser at det ikke er et vrak, men et operativt skip med mannskap ombord, som bare er i så dårlig forfatning at det ikke så ut som det kunne være i drift fremdeles.

Dagen gikk utrolig fort og denne gangen fikk jeg ikke tatt så mange bilder som jeg pleier, men det var en superdigg dag. Vi la til med båten på brygga til Radisson, og tok en GT i solnedgangen der før vi dro hjem og dusjet bort saltvann og sand. Ah!

Fine Birgit!

Og Max han tegner

Pappa bader

BadeMax!

Min nye venn Gerben fra Nederland

Gutta boys har fått kjeks

Mitt favorittbilde i dag

Birgit kjørte båten nesten hele veien hjem!

Godt vi bare hadde drukket store mengder vin...

Birgit og Max på Radisson

Ah.... God gammaldags malariamedisin