Da vår elskede Fiat 500 ble for liten for oss etter tre gode år var det på tide med ny bil. Og etter å ha prøvekjørt en Nissan Leaf var vi enda mer sikre. Der jeg jobbet før hadde vi Think-biler som vi fikk låne av og til, det var den kjennskapen vi hadde til elbiler. Men Leafen er jo en ordentlig bil, og for oss var den også veldig romslig! Den sølvgrå skjønnheten fikk navnet Ellinor.
Etter å ha hatt bilen et par uker begynte det å bli tid for å planlegge årets sommerferie, og da var det såklart helt opplagt – vi skulle på elbilferie. Til Danmark! Geir rikk raskt i gang med å gjøre research, og fant raskt ut at hurtigladernettverket var veldig godt utviklet, alt vi trengte var et medlemskort fra Clever, som vi bestilte og fikk i posten noen dager før avreise. Geir booket de tre første nettene på to hoteller, resten skulle vi ta underveis.
Reisen begynte lørdag formiddag, da vi skulle hente Max på hytta på Larkollen ved Moss. Vi kjørte avsted til Marché i Rygge, der vi bestilte oss en overraskende god frokost mens bilen fikk hurtigladet så vi hadde strøm til tilbaketuren. Men da vi skulle ta ut laderen og kjøre videre satt den bom fast, vårt første møte med noen som helst elbilutfordring. Etter ca 10 minutter med i herdig strev fikk vi den omsider ut. Etter en rask stopp på hytta vendte vi nesa mot Oslo igjen. Ved ankomst i Vika kl. 1430 hadde vi kun to streker igjen. Kl 1630 hadde vi slått fast at to timer med sneglelading ikke var nok. Himlen hadde åpnet seg, det plasket ned, og mens jeg løp inn i leiligheten og pakket for 10 dagers ferie i full fart dro guttene avsted til Statoil på Økern for å hurtiglade.
Med nesten fullt batteri var det bare å begynne turen, og første stopp var Bilka i Aalborg. Bilka og Føtex skulle senere bli våre mest besøkte butikker på turen, da det er der alle Clever sine hurtigladere er satt opp, slik at vi kan vandre rundt å se på danske billigvarer i enorme varehus mens vi venter på at bilen vår skal bli klar for nye mil. På Bilka i Aalborg fikk vi kjøpt en rockering, og det blåste enormt, og det var en kald velkomst vi fikk til Danmark. Da vi kom til bilen igjen møtte vi på nytt en lader som ikke ville ut, og denne gangen var det vanskeligere enn første gangen, vi måtte ringe både Nissan og Falck, men da ingen kunne hjelpe ble vi nødt til å fortsette å lirke i kontakten til den til slutt ga etter og vi på nytt var på vår vei.
 |
| Bilka Ålborg |
 |
| Føtex i Randers |
På vei videre mot vårt mål for dagen som var hotell Opus i Horsens, måtte vi lade en gang til, og Clever-appen ledet oss til Føtex i Randers der vi hadde en 15 minutters stopp med lading, før vi ankom Århus, hvor vi også ladet en stund. Max og jeg sov fredfullt i bilen mens den sugde til seg strøm, og de gangene jeg gløttet på øynene så jeg forbipasserende som tittet på vår smarte bil, ikke noe de ser ofte, tydeligvis, og vi hadde fremdeles ikke sett en eneste elbil på dansk jord, og ei heller måttet vente på noen av laderne, slik vi flere ganger har måttet i Norge. Omsider ankom vi Opus i Horsens ca 1630. Stedet lå ganske øde til, men hotellet så fint ut, og det var deilig å parkere bilen og pakke ut, selvom bare to av nettene skulle tilbringes her.
 | ||
Hotel Opus i Horsens
|
Etter å ha omorganisert litt av bagasjen og hvilt litt på rommet tok vi plass i bilen igjen og tok en kjøretur til byens lille sentrum. Der var det svært lite som i det hele tatt kunne lokke oss ut av bilen, og ingen restauranter som fristet oss for middagen den kvelden. Så her ble vår første av litt for mange franske hot dogs fortært, og vi kjørte videre på vår oppdagelsestur, denne gangen fulgte vi skiltene til stranden og ankom en campingplass med minigolf som ble stor suksess.
Tilbake på hotellet spiste vi middag som vi gir et terninkast 2. Et firestjerners hotell klarte overhodet ikke å levere verken på dette eller på spa-opplevelsen som ventet meg neste morgen. Noe mer middelmådig har jeg ikke opplevd på lenge, og i stedenfor avslappende halvsøvne med omsorgsfulle hender lå jeg lys våken og lette etter klokken i rommet, under et klamt fleecepledd med en leirmaske på ansiktet mens terapeuten satt og leste i et blad i rommet ved siden av. Frokosten var av samme kaliber. Hotellet hadde tydeligvis sin lavsesong i det som ellers regnes for høysesong, og hadde tilpasset utvalget på frokostbuffeten tilsvarende. Skuffende greier som ikke sto til stilen på hotellet. Det de imidlertid klarte utmerket var å hjelpe oss å få ladet elbilen, som fikk stå på en flott handicap-parkering i hotellets parkeringskjeller, og suge strøm fra en stikkontakt. Så begge nettene fikk bilen fullt batteri. Opus Horsens er ikke noe vi verken vil anbefale eller besøke igjen. Det ligger øde til, og når ikke hotellet selv kan levere er det upraktisk. Horsens sentrum var også litt triste greier.
 |
| Vi delte restauranten med denne livlige gjengen |
 |
| Horsens sentrum |
 |
| Pølsestopp i Horsens |
 |
| Ellinor fikk sove her |
Mandag morgen hoppet vi forventningsfulle inn i elbilen Ellinor, for nå skulle hun på sin første safari, vi var på vei til Givskud løvepark! En time på veien og så var vi framme. Imponerende dyrepark der man både kunne gå tett innpå mange eksotiske dyr fra hele kloden, og kjøre inn blandt de farlige løvene. De hadde ikke hatt besøk av elbil der før som de visste om, men det føltes jo ekstra fint å kjøre fredelig og lydløst inn til de mektige dyrene uten å spy ut eksos. Vi spøkte med hvordan det ville vært å gå tom for strøm der inne, men de hadde trakorer som kjørte forbi hele tiden med svære tjukkaser montert i fronten slik at man kunne dyttes ut uten å måtte gå ut av bilen dersom man var uheldig og fikk stopp der inne.
Etter Givskud zoo måtte vi lade litt og tok oss nok en rundtur på Bilka mens bilen hvilte med intravenøs næring. Hurtiglading tar fra 15-30 minutter for å komme til 80%. Man kan derfor fint vente i bilen, men her i Danmark var laderne plassert på parkerinsplassen til forskjellige kjøpesentre. Da var det likeså greit å titte litt rundt og gi bilen litt ekstra tid. Vi hadde ikke planer videre den dagen, og sjekket diverse "turistattraksjoner" i nærheten på GPS-en. Vi besluttet å utforske Danmarks høyeste fjell "Himmelbjerget", men da vi misset en avkjørsel og havnet på en lang bro bestemte vi oss for heller å ta en tur til Odense, HC Andersens hjemby. Dette skulle vise seg å bli ett av turens høydepunkter, da vi senere brukte GPS-en igjen for å finne nærliggende spisesteder. Etter et kort ladestopp i sentrum og en tur på Magasin dro vi til Sortebro Kro som ligger utenfor byen ved noe som kan minne om Folkemuseet på Bygdøy, Den Fynske Landsby. Dette er et sted man bør besøke, her har de en rekke aktiviteter for voksne og barn, masse å gjøre der hele året. For to år siden hadde Bob Dylan konsert der. Vi besøkte ikke selve museet, men spiste på kroen, som er et svært gammelt og skjevt lite hus med et førsteklasses kjøkken. Vi var kledd for dyrepark, og da vi møtte en kelner kledd i hvitt og svart og så hvite duker og blanke vinglass i sidesynet ante det oss at vi var noe "underdressed" og jeg følte meg litt ubekvem. Men hell i uhell gjorde at selve restauranten var fullbooket, og de dekket et bord til oss i et annet rom. Vi fikk et av våre beste matopplevelser her, og ikke minst fikk vi smake et fantastisk øl som kelneren vår selv hadde brygget for Bøgedal Bryggeri. Gourmet-barnemat falt også i smak, og vi koste oss ekstremt før vi kjørte tilbake til hotellet.
 |
| Lading i Århus |
Dette skulle også bli første gangen vi klarte å kjøre bilen nesten helt tom. På veien hjem hadde vi egentlig beregnet at vi måtte lade igjen, og bilen advarte om at batteriet nok ikke villle rekke helt fram. Vi la oss i dragsuget på en lastebil mye av veien, og trillet i bakkene. Det siste stykket hadde vi bare èn strek igjen på batteriet, og ga på alt vi kunne, men klarte ikke å tømme det før vi var tilbake i hotellets trygge parkeringshus og bilen var plugget inn for natten.
Tirsdag var planen å dra Sylt som er en tysk ferieøy. Etter første ladestopp i Ribe ankom vi Rømø, der fergen skulle ta oss over til Sylt. Batteriet var ganske tomt, og vi begynte å få dårlig tid for å rekke fergen. GPS-en ville ikke finne fergeterminalen, og vi hadde ikke mange minutters margin, og måtte derfor ikke kjøre feil hvis vi ville rekke den. Da vi nærmet oss både i avstand og tid kom vi bak en tyskregistrert VW Caravelle som virket utålmodig på de fredelige landeveiene, og jeg var overbevist om at han også skulle rekke fergen. Vi la oss derfor på hjul og fulgte alle hans svinger videre på øya. Med få minutter igjen til fergen skulle gå kom vi til en liten bakke, og på toppen av denne skjønte vi at noe var veldig feil. Foran oss, en enorm sandslette, som gikk rett ut i havet. Ingen tvil om at vi var kommet helt feil. Massevis av folk hadde kommet hit for å kite. Vi kjørte et stykke ut i ørknen etter Caravellen som senere parkerte med sine venner, og da vi så fergen suse forbi oss i horisonten, hadde vi også kjørt oss helt fast i den myke sanden. Jeg fikk hjelp av en snill dansk dame og sammen klarte vi omsider å dytte løs bilen. Med flere timer til neste ferge skulle vi få oppleve ekte dansk øy-idyll, og vi stoppet hos Rømø Cykler, der jeg ba den snille damen om å få låne et strømuttak mens vi leide sykler. Hun forsto ikke så lett min norsk, og det viste seg at hun var nederlandsk, og selvom hun var stødig i dansk ble elbilprat på norsk litt vanskelig å få med seg. Men da vi byttet til engelsk var det ingen problem, vi fikk kjøre bilen opp på plenen på baksiden av huset og hun dro fram en skjøteledning. I strålende solskinn fra skyfri himmel la vi ut på sykkeltur, dette var jeg veldig glad for, og Rømø viste seg å være et helt nydelig sted vi gjerne vil tilbake til. Etter en liten time var syklene parkert og ikke veldig overraskende hadde ikke sykkelbutikken hatt nok kapasitet til å lade vår bil, sikringen hadde gått og bilen hadde bare fått inn noen få prosent. Men til fergen kom vi, og jeg klarte å overtale maskinisten om bord til å låne oss litt strøm under overfarten, og igjen møtte vi velvilje og hjelpsomhet og en skjøteledning ble dratt ut til oss på bildekket med nysgjerrige fossilbileiere som vitner.
 |
| Dette kan umulig være veien til fergeterminalen... |
 |
Rømø Cykler - ladestopp med sjel! |
 |
| Etter en brann på DFDS i 2010 er det ikke lenger lov å lade elbiler på danskebåten. Men her på fergen til Sylt brukte mor sin sjarm på maskinisten og fikk plugge inn Ellinor. |
I andre enden skulle vi se turens første elbil, på Sylt! Vi hadde nok strøm til å komme oss til hotellet. Den svensktalende tyske resepsjonisten på hotellet var også hjelpsom da vi ba om å få lade bilen på hotellet. Husets handyman kom spirngende med skjøteledning, og Ellinor fikk parkeringsplass utenfor restauranten, og altmuligmannen festet laderen vår til kontakten på ekte tysk vis; godt pakket inn i plast og lukket med en god runde duct-tape, bare sånn i tilfelle.
Så fikk vi oss et lite bad i hotellets innendørs basseng, for selvom vi var på et ferieparadis som kalles for Tysklands "Hamptons" var det kaldt ute. Vi spiste en god middag på hotellet og sov sånn passe greit på de plastbelagte madrassene på rommet. Neste morgen var vi fast bestemt på at èn natt på Sylt var nok, og etter å ha vandret rundt både i byen og på stranden var vi enige om at Danmark er best, og at det var på tide å komme oss videre.
Men litt mer Tyskland ventet oss likevel, elbilen skulle få kjøre tog til fastlandet, ja, du leste riktig. Forbindelsen fra Sylt til fastlands-Tyskland er på skinner over vannet, og bilen kjører rett inn på toget. Et høydepunkt i transportlogistikk, det var veldig gøy! Etter 40 minutter ankom vi Niebüll, og kjørte derfra til Flensburg hvor vi hadde avtalt å møte en gammel venn av Geir. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg var i ekstremt dårlig humør på denne delen av turen. Jeg var ikke imponert over verken denne tyske havnebyen eller hotellets beliggenhet, og var ikke særlig lysten på en kveld og natt på dette gudsforlatte stedet. Men da Geir ringte sin kamerat på høyttaleren i bilen for å melde vår ankomst, hørte jeg den lune danske stemmen i andre enden og jeg ble straks på bedre humør!
Vi kjørte til utkanten av byen og traff Robert hjemme i hans flotte leilighet, og Max fikk treffe hans åtte år gamle Isabella og se på hennes fisker og katter. Vi dro til deres stamsted ved den gamle militærhavnen, et nyoppusset boligområde med de samme strandstolene som de hadde på Sylt, og et par koselige restauranter. Vi spiste på en italiensk restaurant, og hadde en kjempefin kveld. Sent på kvelden kjørte vi tilbake til hotellet, og parkerte bilen på en elbilplass med lader rett i nærheten som vi helt tilfeldig passerte tidligere på kvelden. Den natten var det så varmt, at jeg var tvunget til å ta ut dynene av dynetrekkene, og rive av det forferdelige klamme plastlakenet under lakenet av sengen. For en klam natt i Tyskland!
 |
| Flensburg sett med mine øyne |
 |
| Flensburg sett med Geirs øyne |
 |
| Hjemme hos Robert i Flensburg |
 |
| Isabella og Max |
Neste morgen kjørte vi til Citti Park eller som Geir kjente det fra sin barndom, Citti GrossMarkt. Her trillet vi handlevognen inn i det største supermarkedet jeg har sett, og kom ut med en hel haug forskjellig spennende tysk og dansk øl i fine flasker og små kasser.
Etter å ha pakket bilen gikk turen videre, fortsatt med fullt batteri til Fynshav der vi skulle ta fergen til Bøjden på Fyn. På veien kjørte vi en del feil og måtte lade for å nå fram til dagens mål, nemlig et gjensyn med fantastiske Sortebro Kro. Max hadde gjort det helt klart for oss at han ville tilbake dit og spise lunsj der. Denne gangen spiste vi i kafédelen og brukte masse tid på området hvor det sto en gammel vindmølle, hester, gamle hus og masse fint å se på.
Tilbake i den gode, fine bilen vår måtte vi fylle på med strøm og kjørte til Føtex Odense. På andre siden av broen - på Sjælland, ledet GPS-en oss til et litt mer uvanlig ladested enn alle de tidligere Føtex og Bilka vi hadde vært på. En koselig liten campingplass var utstyrt med hurtiglader, men personalet hadde aldri sett den i bruk og var glad for å se at noen endelig kunne ha glede av den. Mens bilen hvilte seg fikk vi leke på en kjempefin lekeplass - dvs, jeg satt på en huske totalt oppslukt av en bok: "Forsoningen" av Fred Uhlman. Et fint lite avbrekk fra "The White Masai" som jeg egentlig holdt på å lese.
Sent på kvelden sjekket vi inn på et vidunderlig sted - Hotell Sørup Herregård i Ringsted. Her fikk vi rom på bakkeplan, med vindu ut på baksiden der vi kunne kjøre bilen inntil og lade gjennom vinduet, uten skjøteledning. Da bilen var parkert og plugget inn var det grillbuffet i restauranten, og en Jacobsen Dark Ale til mor og far. Da Max hadde sovnet i sengen sin så vi siste episode av siste sesong av Klovn, den danske komiserien som hadde vært med å inspirere vårt valg av feriested, og gitt oss vanvittig mye god latter gjennom de siste månedene. Vi bestemte oss fort at dette var et sted vi ville være lengre, og booket oss inn for en ekstra natt med en gang. Neste morgen badet guttene i bassenget mens jeg slappet av med nettilgang ved siden av.
Så bar turen til København, som egentlig ikke sto på programmet, men det var fint vær og vi fikk lyst til å ta en tur, og det er jo ikke noe problem å endre kurs i Danmark, når man har bil og er helt fri! Vi ble slått i ansiktet av den store byen, en kontrast til de rolige småstedene vi hadde vært de andre dagene. Vi brukte lang tid på å finne et sted å lade bilen for dagen, og fant omsider et parkeringshus i sentrum med lader. Det var mye trafikk og en noe anspent stemning i bilen, som ble forsterket da vi ikke kunne finne bilnøkkelen. Bilnøkkelen må være i nærheten for å låse opp og starte bilen, men trenger ikke brukes. Bilen ville ikke la seg låse, og derfor visste vi at den måtte befinne seg inne i bilen. Den hadde havnet under noe i bagasjerommet, og det var en lettelse å finne den. Så dro vi på Tivoli!
Et par timer, og mange premier senere gikk Geir på sin etterlengtede ekspedisjon til SAS Hotel Royal for å beskue deilige Arne Jacobsen-møbler i sitt rette element. Max og jeg ramlet inn på en nyåpnet Hamley´s lekebutikk og ble enige om at dersom han kunne få et par enkle småting der inne så kunne jeg få bukse, sko og veske i en kjedelig damebutikk. Min snille lille kompanjong var en drøm på shopping, og snart kunne vi synke ned i en stol på Café Norden der Geir ventet på oss. Like etter kom en kommende elbilentusiast fra Bergen som Geir hadde avtalt å møte. Han lurte på om han skulle bytte ut en BMW med en Nissan Leaf, og etter en prat med oss tror jeg ikke lenger han var i tvil, noe vi ble veldig glade for! Med den måten han og familien brukte bilen sin på var det ingen grunn til å ikke velge elbil. Vi håper de snart får solgt fossilbilen og joiner klubben!
Da det var på tide å dra hjem var det et stykke å gå tilbake til bilen. Max var sliten, og det var vi i grunnen alle tre. Vi vurderte derfor å ta en taxi tilbake til bilen. Men heldigvis kan vi se tilbake på turen og med hånden på hjertet si at vi ikke har sittet i en eneste bensinbil på alle de 10 dagene. Vi møtte nemlig en ung mann, trolig fra Polen som kjørte sykkeldrosje! Perfekt. Og sånn passe kleint. Han fikk oss igjennom Københavns gater tilbake til parkeringshuset med høy musikk, det gikk i Scatman på de små høyttalerne han hadde montert på sykkelen sin. Etter litt av et styr for å komme inn i det låste parkeringshuset uten lappen (som Geir hadde mistet) og deretter finne bilen var det blitt sent, og vi var ikke tilbake på Sørup Herregård før rundt kl. 22. Buffeten var ryddet bort, og det var langt til nærmeste spisested. Men var det noe problem? Nei, ikke i Danmark, selvfølgelig var kokkene glade for å varme opp det de nettopp hadde ryddet inn, og serverte oss en hel haug med nydelig mat som vi da fikk til halv pris. Dejligt!Vi hadde lovet Max å spille minigolf den kvelden, og selvom klokken snart var elleve var det ingen bønn - minigolf it was! Klærne jeg hadde vasket for hånd dagen før med medbrakt Biotex i håndvasken på hotellbadet var blitt nesten tørre over natten og etter omstendelig omorganisering i bagasjen kunne vi pakke bilen og reise videre, med enighet om at vi ville tilbake til Sørup Herregård! Vi hadde funnet ut at det lå en shopping outlet i Ringsted, 10 minutter unna, og dit dro vi en tur før vi skulle til Sjællands odde for å besøke venner fra Arendal som var i sitt sommerhus. Dette må ha vært den varmeste dagen hittil, endelig fikk vi bruk for solkremen.
 |
| Max fikk ny sveis hos en frisør på outleten i Ringsted |
Målet for kvelden var Samsø, vi gledet oss stort til å utforske nok en idyllisk øy, men da det legendariske Ballen Badehotell var fullbooket måtte vi ty til alternativ overnatting på et personlig og koselig, men enkelt pensjonat midt på Samsø, Stenvang. Opprinnelig hadde dette vært en leirskole som i de senere år var pusset opp og gjort om til pensjonat. Her var det Bente som styrte, og viste oss rundt på fasilitetene, med felles spisestue og te-kjøkken. Aftensmaten var allerede over da vi kom, og vi bestemte oss for å ta middagen på Ballen Badehotell. Dette var noe av det bedre vi har spist på turen, og vi hadde en fantastisk kveld i solnedgangen. Her var det førsteklasses mat og vin, og ekstremt livlige og trivelige servitører som kunne sitt fag. Osten var lokal - fra Bent. Bent var en mann som bodde på Samsø og lagde ost, han hadde åtte kuer ble vi fortalt, og han hadde en venn med geiter, som hadde bidratt til den helt vidunderlige geitosten. Terninkast på Ballen Badehotell: 6. Tilbake på Stenvang åpnet Bente boden og dro ut skjøteledning til oss, selvfølgelig skulle bilen få lade! Rommet og badet vårt var veldig fresht og etter en god natts søvn kom vi ned til dekket bord, og Bente var på plass. Frokosten får terninkast 2, men servicen var upåklagelig. Alt i alt var det et koselig sted vi gjerne kunne dratt tilbake til. Vi leide sykler og syklet en runde i nærområdet, havnet inn på et privat loppemarked, ble bedt inn i hagen til det eldre ekteparet som solgte alt fra gammelt treningstøy til en tarantella i glass og ramme som sønnen hadde fått i bursdagsgave. Max fikk klappe en kanin og se på høner og en fin hane. Gjestfrie dansker! Vi hadde fått et kart på Ballen med pil til ostemannen Bent. Etter å ha surret litt rundt på øya så vi en liten gård, og telte åtte kuer på tunet. Men Bent hadde søndagsstengt og det ble dessverre ingen ost på oss. Helt nord på Samsø gikk vi en tur på stranden og Max hadde så mange steiner og skjell i lommene at buksene falt av.
 |
| Vi fikk klappe kanin hos loppemarkedmannen |
 |
| Postmann Per kjører elbil på Samsø |
 |
| Bents åtte kuer |
Selvom Samsø var fantastisk - og vi gjerne skulle hatt mer, var det snart på tide å komme seg videre. Vi skulle møte venner i Ebeltoft, nærmere bestemt Mols Bjerge, molboenes hjemby, og Ellinor gledet seg stort til å møte sin blå kamerat Eldar! Vår elbilselgende venn Oskar, hans kone Helene og deres datter Sofie på 8 mnd hadde kommet for å møte oss på vår elbilferd. Helene er på nivå med Geir i reiseplanlegging, hennes spesialitet er fine hoteller og god mat og vin til uslåelige priser. Hun hadde booket oss inn i en leilighet på Molskroen, som skulle gi oss nok en uforglemmelig kulinarisk opplevelse. Babyen sovnet i vognen ved bordet, og Max underholdt med trylletriks og tegning mens han ble servert barnetilpassede mesterverk av mat. Her må vi nesten bruke to terninger og gi 12 poeng. Skjøteledningen ligger klar når vi kommer til leiligheten, og foran den lille hageflekken vår står to elbiler og kysser mens de bytter på å få strøm.
 |
| Tidenes hotellfrokost på Molskroen |
Neste morgen får jeg erfare at det nok kan bli litt overbelastende å føne håret samtidig. En snill elektriker kommer til unnsetning etter at jeg har mørklagt hele leiligheten. Etter en litt kort natt var Geir ganske fast bestemt på at denne dagen skulle brukes til å drikke øl og slappe av i nærheten eller på hotellet, mens vi andre ville til Ree Zoo, som er en kjempefin dyrepark i Ebeltoft. Vi klarte å lokke ham med, klart de har øl i dansk dyrepark, og jeg fikk endelig være sjåfør! Men først var det tid for morgenmad, og aldri, på noen av våre reiser, på noe sted i verden har jeg fått en bedre hotellfrokost. Helt fantastisk! Ree Zoo var utrolig fin, og det var kjempefint vær og veldig varmt. Ikke så lett å få seg noe å drikke inne i selve parken med dyrene, neste gang tar vi med vann! Men gutta fikk seg en etterlengtet øl i en av kafeene, og vi fikk se masse dyr. Herfra kjørte Eldar og Ellinor i følge til Ebeltoft for å finne et sted å spise lunsj. Nils virket som et lovende spisested, men dessverre var det særdeles skuffende. Reker som fortsatt var dynket i lake på et tørt stykke brød var ikke helt det vi så for oss her.
Flere venner var i Danmark, Marianne, Aksel og Kaisa kom og møtte oss, og Max fikk endelig en av sine gode venner å leke med. De sjekket inn i nabohytta, og etter lunsjen og en rundtur i Ebeltoft sentrum dro vi tilbake til hotellet og ble der for kvelden. Et dansk par som var på en liten getaway ble ofre for vår lystige gjestfrihet i hagen og ble sittende hele kvelden på en omfattende reise igjennom alle ølsortene vi hadde kjøpt.
 |
| Max og Kaisa og røde pølser |
Så kjørte vi de tre elbilene i følge til et biltreff i nærheten, der massevis av veteranbiler og nyere biler var samlet på en stor gresslette. Det var tre elbiler der, men alle var våre. Kjempestas for Max og Elliot og en utrolig fin dag for oss. Eldar kjørte i forveien mens vi ble igjen litt med familien. Siste natten skulle tilbringes i Nørre Vissing, en kro midt på Jylland. Vi stilte inn GPS-en og dro avsted for å møte de andre og gledet oss til nok et fantastisk måltid.
Men da vi misset en avkjørsel fikk vi beskjed av GPS-en at vi nå ikke hadde nok strøm til å nå vårt mål. Det var nemlig 9 kilometer til neste mulige avkjørsel, og vi innså at vi ikke ville klare det. Plutselig befant vi oss i et ingenmannsland hva gjaldt hurtigladere, som ellers hadde ligget så beleilig til på turen. Vi sakket farten og irriterte på oss både biler og trailere, men holdt ca 60 km i timen til vi kom til Føtex i Randers hvor vi fikk ladet på nytt og kjøpt flødeboller. Max hadde for lengst sluknet i baksetet, og solen var på vei ned. Det blåste kraftig, og det var som om Danmark vinket farvel til oss på vår siste kveld. Fra Randers rullet vi videre til enda et ladestopp. Vi hadde bestemt oss for å kjøre helt til Hirtshals samme kveld, så vi var ferdige med det, siden vi skulle ta båten til Larvik neste dag.
Geir booket kjapt et hotell og vi omstilte oss raskt til ny plan etter å ha ringt Oskar og Helene, som bare måtte le. Vii har fortsatt et godt stykke igjen til Hirtshals, og vi trenger også strøm på bilen til neste dag, det er ingen hurtigladere før vi kommer til Tønsberg. Vi stiller inn GPS-en og føler at ringen sluttes når vi havner på samme Bilka som for ti dager siden, og det blåser like kaldt som det gjorde den morgenen vi kom dit. Max våkner fra sin dypeste søvn, og nok en gang er vi omringet av danske supertilbud på alt fra ost til hjemmekinoanlegg på Bilka i Ålborg.
Nå gjenstår det bare å få ordnet lading for natten når vi ankommer hotellet i Hirtshals. Og den kulinariske opplevelsen kan vi se langt etter - det blir tre franske hotdogs på Statoil. Byen er dæv. Det viser seg å ikke være så lett å forstå dette med elbil. Damen i resepsjonen er ukonsentrert, uinteressert og muligens litt uintelligent. Vi forsøker å få et rom med vindu mot parkeringsplassen, og ber pent om å få låne en skjøteledning. Ingen av delene lar seg gjøre. Vi får rom i 2. etg med vindu ut mot uteserveringen, og skjøteledning? Nei, det har de ikke i det hele tatt på dette hotellet. Eller jo, vent litt! Resepsjonisten kommer fornøyd tilbake med en skjøteledning hun har løsnet fra gulvlisten på et konferanserom. Vi takker pent, og i nattens mulm kjører Geir bilen forsiktig inn på steinhellene mellom bord og stoler, jeg står klar med skjøteledningen ut av vinduet, og ingen ser oss mens vi plugger inn bilen. Herlig! Ikke like eksotisk som da Nina og Hjalte lette etter strøm i indre Mongolia, men spennende likevel! Max har kviknet til etter sin lange powernap, og er i et utrolig lystig humør, og får meg til å le mens han viser meg yoga og akrobatikk og forteller de rareste skrøner jeg har hørt på lenge. Vi leser et kapittel av Georgs Magiske Medisin mens Geir tar seg en velfortjent dusj - men straks han kommer ut av dusjen blir han utrolig frustrert over å oppdage at bilen ikke lader! Hva skal vi gjøre nå, vi kommer oss ikke hjem fra Larvik i morgen med så lite strøm! Vi forsøker en annen stikkontakt som ser ut til å fungere, men han er redd sikringen vil gå på nytt, og vurderer å kjøre 18 km til Hjørring hvor det var en hurtiglader. Han blir sittende og vokte om bilen og laderen i en liten stund til sikringen går på nytt, og vi bestemmer oss for å la det være og heller fylle på i Hjørring neste morgen. Onsdag morgen drar vi avgårde og bruker Clever-kortet for siste gang for denne gang..
Så er det på tide å la bilen komme seg inn på Color Lines SuperSpeed 2 til Larvik. Her har vi booket business class-seter, noe som virkelig kan anbefales på det varmeste. Deilige seter med tv som på fly, Max bygger lego, tegner og ser på film, vi har strøm og nett, kaffe, brus, frukt og kjeks. 4 timer på fergen går i en fei, og vips er vi tilbake på norsk jord. Det tar bare noen få minutter før vi igjen ser en Nissan Leaf, bilen ingen i Danmark har hørt om, men som er en av Norges mest kjøpte biler, og det med god grunn! Hurtiglading går fint både i Tønsberg og Drammen, og snart er vi endelig hjemme igjen etter en vellykket og fantastisk fin tur gjennom Danmark i elbil. 2600 km og 36 timer kjøretid. Ikke så ellevilt som Hjalte og Ninas tur, men en ting er sikkert, aldri mer skal vi kjøre en bråkete fossilbil på ferie igjen!
