En måned igjen og jeg ser tilbake på de siste syv.

Denne bloggen har egentlig blitt alt annet enn hva den skulle bli. Det skulle jo fungere som forord for en slags reisedagbok, om forberedelsene til vår hittil største reise som familie, om gressenketilværelsen og flytting.

Det er nå 7 måneder siden elgen reiste fra det trygge og gode hjemme i skogen til den ukjente tilværelsen i et av verdens verste land. Det er 7 mnd siden jeg gråt sårt på Gardermoen fordi jeg gruet meg til å sende min kjære avgårde, jeg var redd for sikkerheten hans i den skumle byen som alle snakket så stygt om, og selvfølgelig redd for hvordan jeg selv skulle takle tilværelsen som alenemor igjennom vinteren, våren og sommeren.

Jeg var relativt ny i jobben min og fikk jo logistikkproblemer med henting og levering og ikke minst parkeringsproblematikk - jeg har ikke parkering på jobben og har derfor måttet benytte meg av kollektivtilbudet kombinert med kjøring til og fra barnehage. Jeg fikk god hjelp i noen måneder av at min kjære svenske liksom-nanny, Max sin barnehagetante, flyttet inn hos oss og hjalp til med henting, bringing og middag flere dager i uken. Det var utrolig godt å ikke være alene om det hele, og særlig fint å ha noen i huset sammen med meg.

Foreldrene mine hadde jeg heller ikke klart meg uten, de er så tilstede i livet mitt og kan alltid strekke ut en hånd på kort varsel. Luksusen med eget hus, drømmebil og alt dette har gjort at jeg ikke har kunnet klage. Alt i alt vil jeg si det har vært en fin tid, hvis jeg prøver å være positiv. Savnet etter mannen, pappaen og bestevennen har vært veldig tungt til tider. Og kommunikasjonen har vært verre, vi har kanskje ikke alltid hatt den beste kommunikasjonen i utgangspunktet, og avstanden kombinert med tekniske utfordringer har gjort det mye tyngre. Dessverre har krangler sittet løst og misforståelser nesten uunngåelige. Å være helt alene om trass, mas og skrik har vært slitsomt. Men tid til seg selv, venner og venninner, og bare kjenne på hvordan man liker å ha ting rundt seg har vært godt for meg. Jeg har tidligere hatt angst for å være alene, noe som gradvis har bedret seg de siste 10 år, men jeg hadde virkelig ikke trodd jeg skulle trives med det i den grad jeg har gjort. Jeg har lært mye om meg selv, og kommet sterkere ut av det med et klarere syn på hvordan jeg vil leve livet mitt.

Flyttingen til Afrika har vært fjern. Jeg har hele tiden forholdt meg til en dato som har vært så langt framme, og så usikker at jeg ikke har klart å se det klart for meg. 1. oktober. Til høsten. Lenge etter sommeren. Om hundre år. Plutselig er det altså en måned til.

En ting som hang over meg som et varmt ullpledd var tanken på utleie av huset. Hvordan i all verden skulle vi løse det? Hvem skulle vi finne som ville leie vårt hus - møblert, til den prisen vi ville, men som vi stolte på til å passe kunsten og flygelet, som ikke bråkte for mye for hybelbeboerne? Hvem i all verden skulle dette være? Og hvor mye tid og krefter skulle brukes på å finne dem?

Jeg rakk ikke begynne å lete en gang før det hele falt på plass ved en stor tilfeldighet. Vi fant våre drømmeleieboere, en familie som ønsket å leie for to år, som spiller piano og som vi kjente litt fra før. Frykten for å miste dem, siden de trengte et sted å bo fra 1. aug mens vi skulle leie ut fra 1. okt gjorde at jeg bestemte meg for å leie ut to rom i første omgang, og bo som et kollektiv med dem i to måneder.

Så har vi altså kommet dit. Halvveis i dette gale prosjektet, der jeg bor i mitt eget hus med foreldre og tre barn, en baby i magen og en liten hund. Og ca 1 million flyttekasser. Jeg bruker tiden på å gradvis pakke ned mens de gradvis tar seg mer tilrette. De er flere enn oss, og jeg lar dem innrede og ommøblere som de føler for. Det er i grunnen veldig morsomt å se hvordan ting kan gjøres annerledes med de samme møblene og tingene. Samtidig er det utrolig fint å kunne overrekke huset litt gradvis, så vi sammen kan finne ut av hva som skal bli og hva som kan pakkes bort. Stresset med å bli ferdig til jeg flytter blir da også mindre trykkende siden jeg i verste fall kan la noen ting ligge, som de to roteskuffene på kjøkkenet fulle av ledninger, batterier, penner, plaster, mynter osv, ja du vet hva som er i de skuffene helt sikkert.

Så på under ett år har jeg fått oppleve å være helt alene, bo alene for første gang (selvom jeg såklart bor med et barn) og å bo i kollektiv, noe jeg heller aldri har gjort før. De fleste har jo vært innom denne boformen, men jeg har to samboerskap bak meg, og ellers bare bodd med familie. Jeg føler meg ekstremt heldig som får være med på et sånt eventyr som dette kommer til å bli. Datoen er bestemt, det blir avreise fra Oslo via Amsterdam lørdag den 1. oktober.

Fram til da bør jeg helt klart ha hovedfokus på pakkingen. 4x 23 kg er det vi kan ta med oss. Jeg har ikke en gang begynt å tenke på hva det skal være. Hva med leker til Max? Skal vi ta med det? Hvilke? Bøker? Hva med varmere klær til juleferien som sannsynligvis blir i Europa et sted? Hvor mye kaffe må jeg ta med? Nespresso finnes ikke i Nigeria så jeg må jo hamstre en god del.

For det er vel nå jeg skal begynne å tenke på disse tingene? Shit, shit, shit!

Han kom og han dro

Sist jeg skrev noe her var da min kjære mann skulle komme hjem for sommeren, og vips så var sommeren over. Det er jo så mye som har skjedd siden det at det blir litt voldsomt å skulle oppsummere det, men for min egen del liker jeg jo å ha orden og kronologiske innlegg i min elektroniske dagbok, så jeg tror jeg skal forsøke å lage et lite sammendrag av den siste månedens hendelser. 

Det var ufattelig godt å se mannen igjen. Jeg hentet ham på Gardermoen og vi fikk stappa alt pikk-pakk inn i Fiaten. Så startet sommeren vår, som ble alt annet enn rolig. Jeg må vel bare innse, at jeg er gift med en til tider ekstremt rastløs mann. Han får helt klart tingene gjort, og det er aldri kjedelig. Men tiden går også veldig fort når det skjer så mye, og jeg så at avskjedsdagen nærmet seg igjen med stormskritt. 

Sommeren ble en norsk sommer, akkurat slik jeg hadde ønsket meg. Jeg er ikke veldig opptatt av vær, så det temaet lar jeg ligge. En drømmeuke kan man vel kalle det vi hadde uke 1, vi leide et hus på en bilfri liten øy sammen med venner og koste oss med barna på dagtid og store mengder rosévin på kveldstid. Helt nydelig sånn alt i alt og skal forhåpentligvis gjentas neste sommer.

Uken startet og sluttet med hver sin store fest med gode venner. Veldig fine kvelder og gode minner. Uke 2 var jeg tilbake på jobb mens Max var på hytta med besteforeldre, og elgen kunne styre og stelle litt. Uke 3 var tilbake på sørlandet. Men uke 3 ble også starten på en veldig tung tid. En av våre aller beste venner ble alvorlig syk og lagt inn på sykehus. Vi trodde lenge vi skulle miste ham, og dette var utrolig vanskelig. Det har gått bra, og det er utrolig godt å ha ham tilbake. 

22. juli tok vi en ganske spontan tur til Frankrike. Vi fløy til Brussel og kjørte via Champagnedistriktet Reims til Paris. Da vi hadde startet kjøreturen fikk vi den ufattelige beskjeden fra Norge, men skjønte såklart ikke alvoret før dagen etter. Max hadde en kjempefin tur til Disneyland. Og vi også. Egentlig var det nok for ham å bare bo på et hotell med Disney-tema, han var helt i hundre. Vi satt klistret til CNN og BBC begge kveldene og kunne ikke tro hva som hadde skjedd. Det var egentlig rart å ikke være hjemme den helgen, og det gjorde nok at vi aldri klarte å ta ordentlig innover oss hva som egentlig hadde hendt.

Nå kan han bare komme!

Huset er ryddet og en stor overraskelse er helt ferdig - jeg kan vel skrive det nå. Min snille, snille, flinke pappa har bygget ny veranda foran huset vårt! Dette er et stort løft for uteområdet vårt, og jeg gleder meg veldig til å kunne sitte der ute både på dagen og på kvelden i sommer. Geir vet ingen ting, så det blir gøy. Han er på flyet nå, og jeg tenkte å legge meg etter at jeg har funnet ut når jeg bør dra hjemmefra i morgen tidlig for å hente ham på flyplassen. Can´t wait to hold you in my arms! Love, love, love!

2 dager igjen (L)

Juni er snart borte. Om to dager kommer min kjære hjem. Jeg gleder meg enormt til å ha ham hjemme igjen. Dagen etter bærer det rett avsted til sørlandet for en ukes ferie sammen. Siden jeg har gledet meg så mye til han skal komme hjem har jeg jo ønsket at tiden skal fly, og det er jo litt synd med tanke på at det nå teknisk sett bare er 8 uker igjen av sommeren. MEN, en god trøst er jo at jeg ikke skal tilbringe den kommende vinteren i Norge, og kan for godt pakke bort eller kvitte meg med det meste av vintertøy. Boblejakker og vinterdresser er nå vasket og klare for å pakkes ned i en liten beredskapskasse som kan tas fram dersom vi bestemmer oss for å komme hjem på besøk før det er blitt sommer igjen. Jeg har ryddet skapene mine og halvert garderoben, Fretex kan glede seg, det kommer masse fine telt for runde damer, jeg for min del har funnet fram litt trangere klær i takt med min nye og forbedrede kroppsfasong. (Fortsatt en lang vei å gå for å nå mitt "big hairy goal", men 8 kilo mindre tilsvarer jo faktisk 16 pakker smør, og dette er borte fra kroppen min for alltid får vi håpe.)

Det er mye igjen som skal pakkes ned og settes i kjelleren, og med det tettpakkede sommerprogrammet vi har foran oss kan jeg ikke helt se når det skal gjøres. Men kjenner jeg meg selv rett gjøres det litt i siste liten på en veldig effektiv måte. Når jeg først får fart på ræva når jeg er i ryddemodus blir det alltid veldig bra.

Fra 1. august skal jeg leie ut to rom til en familie som etterhvert skal leie hele huset av oss mens vi er borte. Målet er derfor å være mer eller mindre pakka ned og minimert fram til 1. august.

Men nå skal jeg bare få huset i orden til min kjære mann kommer hjem. Gleder meg til å se deg min kjære!

Mitt Afrika

Ferien i Afrika er forlengst forbi og sommeren har kommet helt opp til oss i Norge. Jeg har begynt å glede meg til å reise nedover til høsten. Selvom ting nå virkelig begynner å falle på plass for oss her hjemme. Max har fått plass i en veldig fin barnehage fra 1. august som vi har takket ja til. Det er en fin tid i livet hans nå, og det er fint å ha ting på plass i huset og se fram mot en tid der det å ha barn er litt roligere enn det har vært fra 0-2 år. Men, et eventyr nå er jo helt utrolig spennende, en perfekt alder for Max å lære seg engelsk osv, og jeg må jo ikke glemme at vi kommer til å slippe to vintre (minst) her hjemme med snø og kulde, og dette er meget forlokkende for meg. Her kommer noen bilder fra vår fantastiske tur til Lagos, Nigeria.

LOVETECH

Av ulike årsaker så jeg ikke fredagens D2 før i dag. Og da jeg kikket med et halvt øye på forsiden på vei til jobb i dag var det et fantastisk bilde som møtte meg.

En syv sider lang artikkel om avstandsforhold i teknologiens høytid. Det varmet godt å lese den i dag, jeg savner elgen min veldig nå, og kommunikasjonen blir stadig vanskeligere pga dårlig forbindelse. De fleste av historiene i artikkelen handler om par som kanskje bor i Stavanger og New York, som kan skype og chatte til de blir grønne i ansiktet, men det var en historie om et par som er på Grønland i Oslo og Goma i Kongo, og de sleit nok med de samme tingene som vi gjør.

Jeg har skrevet om det før, om knitringen på linja og frosset skype-bilde, og det er helt klart den største utfordringen nå. Vi trenger å snakke sammen, vi trenger å være sammen, men vi kan ingen av delene. Nå er det bare fire dager til vi skal sees igjen, føler det har gått vanvittig fort, at jeg ikke har rukket å forstå at det er i denne uken det skal skje. Tiden går kjempefort her hjemme, plutselig var snøen borte og det var 20 grader ute, plutselig er vi langt ute i april, og plutselig begynner det å nærme seg at Max og jeg skal flytte nedover.

Midt oppi alt dette har jeg dager hvor savnet er så stort, at jeg blir helt myk inni meg, sårbar og ydmyk, lei meg og ekstremt takknemmelig for at jeg har en så fin mann som jeg savner så veldig. Dessverre kommer ofte ikke disse følelsene på begge parter samtidig, og man lengter så veldig etter respons i samme stemning, og skuffelsen kan bli så stor når den andre da er et helt annet sted og i et helt annet humør. Dette tror jeg med sikkerhet jeg kan si gjelder begge to.

I forkant trodde jeg ikke dette skulle bli så vanskelig som det har vært, altså dette med kommunikasjonen. At vi omtrent aldri kan fullføre en hel samtale uten hakking på linja, eller at vi aldri skulle få ha en eneste skypesamtale som fungerte feilfritt.

Jeg gleder meg til å være i armene til min kjære igjen på lørdag. Jeg tror at når vi endelig bor sammen igjen til høsten så vil vi ha lært oss å sette enda større pris på å være nær hverandre igjen. At de vanskelige tingene vi opplever nå helt klart vil gjøre oss sterkere.

Reisen nærmer seg - vaksinasjon

span.s2 {font: 12.0px Times; text-decoration: underline ; letter-spacing: 0.0px color: #1919a7}

Så var det på tide (egentlig litt i seneste laget) å ordne med vaksiner. Max måtte ta gulfeber og hepatitt A og B, og jeg fikk påfyll av trippelvaksinen, og hepatitt A. (Eller var det B...?)

I tillegg måtte jeg ordne med et nytt pass i siste liten (long story, won´t bore you with the details), så jeg hastet avgårde fra jobb, innom Sandvika politistasjon (der var det endeløse køer, og jeg hadde i utgangspunktet bare 15 min), hjemom for å hente vaksinasjonskortet, innom barnehagen for å plukke opp Max, så til Reiseklinikken på St. Olavs plass hvor det ikke er mulig å parkere, og jeg var 20 min. forsinket til timen vår. Vi fant en plass langt unna. Max hadde gummistøvler som var et nummer for store, det var sikkert 20 grader ute og vi hadde veldig dårlig tid. Alt lå tilrette for at vaksinasjonen av den lille gutten skulle bli et helvete. Men han var så flink! Klart han skrek veldig da han ble stukket, men han var tapper, og som belønning av sykepleieren fikk han refleks og klistremerker. Helt topp!

Utenfor reiseklinikken ligger Blings, så vi stakk innom der for en kaffe og smoothie og en gigantisk kanelbolle. Og en havrekjeks. Kjempefin Oslo-ettermiddag! Jeg hadde lovet ham en premie, og hva var vel bedre enn å stikke innom Sprell og kjøpe en kvalitetsleke. Da vi fant en buss var ingen av oss i tvil. Utrolig fin buss og glad gutt.

Missing you

Nå kan jeg kanskje snart begynne å telle dager til vi skal sees igjen. Det er litt av en utfordring å ha sin elskede så langt unna, samtidig som det er mer hektisk enn noen gang i hverdagen, og man ikke rekker å kjenne på følelsene hele tiden. Kommunikasjonen er veldig vanskelig rent fysisk fordi linja hans er for dårlig til skype, telefonene kommer ofte ikke igjennom og er dyre, det hakker og forsinker hver gang vi trenger å snakke sammen. Man må klare seg, tenke på den andre og holdet hodet oppe. Jeg savner elgen min veldig nå, og gleder meg utrolig til jeg skal få være hos ham igjen. Da skal vi være der i 10 dager, og det blir en fin og lang ferie tror jeg. Blir deilig å ha det kjempevarmt rundt seg, bade, spise ananas og mango, kysse, klemme og kose. Gleder meg til å snakke med mannen min, høre på ham, smile og le sammen med ham. Samtidig må jeg jo ikke glemme at JEG skal ha FERIE, noe jeg ikke har tenkt så mye på, men det er jo utrolig deilig, og kanskje jeg kan samle litt krefter til å gi bånn gass på jobben når jeg kommer tilbake. Kanskje det er lenge siden jeg har hatt ferie egentlig? Sånn ordentlig, ja det tror jeg det er. Kanskje jeg trenger en ferie? Det har jeg ikke reflektert så mye over. Men når jeg tenker etter så er det nok ganske riktig. Det har jo virkelig gått i ett for meg den siste tiden, og noen ganger er jeg så sliten at jeg bare vil gi opp. Jeg sover ikke nok, kommer sent hjem fra POMP-arrangementene, trenger tid til å "unwind" og kommer meg ikke i seng før det er altfor sent. Hver morgen er et styr med logistikken, og jeg har aldri funnet ut kvelden før hvordan det skal løses neste dag. Det er veldig stressende det der, selvom jeg får utrolig god hjelp som jeg helt klart ikke hadde greid meg uten. I tillegg har knerten begynt å trasse veldig om dagen, han synes det er utrolig festlig å protestere på absolutt alt jeg foreslår, og det blir man veldig sliten av.

Så det skal bli godt å være to om det. Og det skal bli spennende å se hvordan det er der, og hvordan det skal bli å bo der! Ekstra gøy er det at foreldrene mine skal være med, så kanskje vi kan få litt date-tid også..?

Nå savner jeg deg dypt og inderlig, elgen min, og hører på masse triste sanger. Love u!