-10

Jeg har blitt mer og mer komfortabel med et liv på lavkarbo, og virkelig begynt å elske det! Jeg følger ingen regler, bøker, menyer eller oppskrifter. Jeg prøver å spise litt mindre, og så lite sukker og raske karbohydrater som mulig. Jeg koser meg med nøtter, avocado, oliven og bær. Jeg drikker ekstreme mengder med vann, siden jeg har lært at vannet kan være min beste venn. De dagene jeg drikker mye vann er de dagene motivasjonen er sterkest. Jeg føler meg ren og lett, og blir uansett veldig tørst av å drikke mye vann, noe som forteller meg at jeg kanskje er helt uttørket som en svamp, og at kroppen suger til seg alt det gode vannet og sprer det rundt i min tørre kropp så alt maskineriet går smertefritt.

Jeg begynte i februar, ikke fordi jeg ble gressenke, ikke fordi jeg var alene og trodde det ville bli lettere da, men mest av alt fordi jeg var ferdig med å være tjukk, og ville tilbake til å føle meg mer som meg selv. En dag var det bare nok, jeg hadde ikke tenkt så mye på det på forhånd, og hadde til tider gitt litt opp å vente på denne motivasjonen som aldri kom, for jeg skal ikke klage på at det ikke funker å gjøre endringer i matvanene for å gå ned i vekt, det vet jeg nemlig utmerket godt at det gjør. Og jeg vet utmerket godt at bare jeg gjør disse endringene vil vekten rase ned, men det var det som var problemet, at jeg ikke gjorde endringene, fordi motivasjonen manglet.

Men altså - plutselig var den der, pang! sa det og jeg var i gang. Dette var i februar, og jeg begynte ikke egentlig med lavkarbo, men med små endringer og et annet tankesett. Kiloene prellet av i begynnelsen, og jeg holdt meg en god stund på -8. Jeg har hatt mange "nedturer" i løpet av våren og sommeren, men nå ser det ut til å ha løsnet etter at jeg sakte, men sikkert, gradvis innførte lavkarbokosthold som min nye livsstil. Nå har jeg gått ned TI KILO uten å felle en eneste tåre, og uten å TRENE. Si hva du vil om trening, men jeg tar et oppgjør med maten før jeg begynner med det. Trening har ikke vært noe for meg tidligere, ja, greit kanskje jeg skal bevege meg mer osv, men jeg kaller det ikke trening, motivasjon til det har jeg så langt ikke sett, og orker ikke å lete etter den. Nei, jeg skal spise og være glad, være sammen med barnet mitt og vennnene mine, og kanskje jeg er aktiv mens jeg gjør noe av det?

Jeg hadde et "big hairy goal" om å finne tilbake til vekten jeg hadde da jeg var 20 innen jeg fylte 30. Nå er det en knapp måned igjen, og jeg har 8-10 kilo igjen for å nå det målet. Så kanskje ikke big hairy goals er noe for meg, men heller en veldig rolig og fin vektreduksjon over lang tid som forhåpentligvis kan vare?

Jeg er hvertfall veldig fornøyd med følelsen av å ikke ha noe å ha på meg, fordi teltene mine ikke gjør noe for midjen min. Jeg er fornøyd med å ha gått inn i den samme butikken som venninnene mine og kjøpt meg et par trange jeans fra Acne, som nå er som å ha på joggebukse hjemme. Jeg trenger ikke å knappe opp buksa i samme sekund som jeg trår over dørstokken når jeg kommer hjem, nei, jeg kan slenge på sofaen i mine skinnyjeans mens jeg surfer eller ser på TV og IKKE spiser noe. Det har gått litt sport i det for meg nå, at jeg ikke på død og liv må spise noe hele tiden. Og det er en deilig følelse!

Nå som vi snart flytter ned til Afrika er jeg veldig spent på hvordan det skal gå. Det blir jo litt annerledes der, og jeg må passe på at jeg ikke sklir ut bare fordi hverdagen blir ny. Jeg er motivert for å fortsette videre mot mitt endelige mål (ikke vekten fra 2001) som vil gjøre meg enda mer komfortabel i min kropp. Jeg takker http://www.sunthjem.no/ for kunnskap og inspirasjon. Jeg takker ikke nøkkelhullmerkingen i butikkene. For et elendig system med misvisende informasjon! Fett er framtiden!

PS. 8 stk pent brukte Grete Roede-bøker gis bort. Og en kokebok ved navnet Lev lett uten fett.

Han kom og han dro

Sist jeg skrev noe her var da min kjære mann skulle komme hjem for sommeren, og vips så var sommeren over. Det er jo så mye som har skjedd siden det at det blir litt voldsomt å skulle oppsummere det, men for min egen del liker jeg jo å ha orden og kronologiske innlegg i min elektroniske dagbok, så jeg tror jeg skal forsøke å lage et lite sammendrag av den siste månedens hendelser. 

Det var ufattelig godt å se mannen igjen. Jeg hentet ham på Gardermoen og vi fikk stappa alt pikk-pakk inn i Fiaten. Så startet sommeren vår, som ble alt annet enn rolig. Jeg må vel bare innse, at jeg er gift med en til tider ekstremt rastløs mann. Han får helt klart tingene gjort, og det er aldri kjedelig. Men tiden går også veldig fort når det skjer så mye, og jeg så at avskjedsdagen nærmet seg igjen med stormskritt. 

Sommeren ble en norsk sommer, akkurat slik jeg hadde ønsket meg. Jeg er ikke veldig opptatt av vær, så det temaet lar jeg ligge. En drømmeuke kan man vel kalle det vi hadde uke 1, vi leide et hus på en bilfri liten øy sammen med venner og koste oss med barna på dagtid og store mengder rosévin på kveldstid. Helt nydelig sånn alt i alt og skal forhåpentligvis gjentas neste sommer.

Uken startet og sluttet med hver sin store fest med gode venner. Veldig fine kvelder og gode minner. Uke 2 var jeg tilbake på jobb mens Max var på hytta med besteforeldre, og elgen kunne styre og stelle litt. Uke 3 var tilbake på sørlandet. Men uke 3 ble også starten på en veldig tung tid. En av våre aller beste venner ble alvorlig syk og lagt inn på sykehus. Vi trodde lenge vi skulle miste ham, og dette var utrolig vanskelig. Det har gått bra, og det er utrolig godt å ha ham tilbake. 

22. juli tok vi en ganske spontan tur til Frankrike. Vi fløy til Brussel og kjørte via Champagnedistriktet Reims til Paris. Da vi hadde startet kjøreturen fikk vi den ufattelige beskjeden fra Norge, men skjønte såklart ikke alvoret før dagen etter. Max hadde en kjempefin tur til Disneyland. Og vi også. Egentlig var det nok for ham å bare bo på et hotell med Disney-tema, han var helt i hundre. Vi satt klistret til CNN og BBC begge kveldene og kunne ikke tro hva som hadde skjedd. Det var egentlig rart å ikke være hjemme den helgen, og det gjorde nok at vi aldri klarte å ta ordentlig innover oss hva som egentlig hadde hendt.