Jeg hater å fly men elsker NY

Minn meg på at jeg virkelig hater å fly. Jeg hadde visst glemt det. Klart jeg liker å reise, hvem gjør ikke det. Men det er dritt å sitte innesperret i et metallrør i timesvis sammen med hundre andre mennesker. Og noen ganger lurer jeg på om det kan være verdt det i det hele tatt, så mye hater jeg det.

Jeg har tidvis flyskrekk. Jeg ble mye bedre etter at jeg ble mor, og det er ganske uvanlig siden mange FÅR flyskrekk etter at de har fått barn. Men jeg har altså blitt mye bedre. Før var det så ille at jeg kunne gråte igjennom en hel flight eller at jeg måtte ta valium for å i det hele tatt kunne gå på flyet. Jeg svettet i hendene og var iskald i huden, ristet av skrekk og tenkte helt svarte tanker. Hele flyturen gikk med til å analysere ansiktsuttrykkene til de som jobbet på flyet, for å prøve å avdekke at de skjulte en redsel, at de visste at vi snart skulle dø alle sammen. Jeg tenkte på alt det tekniske på flyet, tittet ut på teknikerne, tenkte de så slurvete ut, jeg tenkte på om vi hadde nok bensin til om vi måtte til en annen flyplass osv.

Flyskrekken min startet da jeg i 2001 reiste fra Karachi til København etter å ha vært i Bangladesh. Hele turen på ganske mange timer var det så kraftig turbulens at hele flyet ristet, og de ikke serverte verken noe mat eller drikke fordi det ikke var forsvarlig å kjøre med vognene. Jeg sverget til meg selv at om jeg bare kom ned med livet i behold skulle jeg aldri mer fly. Det gikk bra til slutt, men jeg stusset mye på at det kunne være det samme været helt fra Karachi til København, og jeg lurer på hva det egentlig var som skjedde på den flyturen.

Jeg har jo praktisk talt vokst opp på fly, siden vi bodde i Afrika da jeg var liten og ellers reiste mye. Jeg har aldri noen gang som jeg kan huske vært redd verken på lange flights i jumbojets eller på humpete turer på småfly for å besøke fetterne mine i nord-Norge. Men etter denne turen ble jeg skremt.

Jeg tror heller ikke det hjalp at noen måneder senere samme året skjedde terroren i NYC, selvom jeg sjelden har vært redd for flykapringer og skumle passasjerer, og heller tekniske problemer. Når man  sier til noen at man har flyskrekk får man ofte som svar at "det er mye tryggere å fly enn å kjøre bil" og den typen utsagn. Og det er vel og bra, men det hjelper ikke for en som ikke skjønner at det kan være mulig for en så stor maskin å ikke dette ned fra lufta, og samtidig får panikk av følelsen av å ikke være på bakken, og å ikke ha kontroll. Du kan liksom ikke rope "pull over!" og melde deg ut midt i turen. Det kunne du gjort i bil. Dessuten er det ikke redselen for å dø som er sterkest, det er følelsen av å ikke ha kontroll, og redselen for å få fullstendig panikk.

En annen gang noen år senere skulle jeg fly via Newark til New Orleans. Da vi begynte å nærme oss fikk vi beskjed av kapteinen om at  det var uvær og vi ikke fikk lande. Han skulle sirkle litt rundt og vente på ny beskjed. Så skjedde det som nesten ingen tror på når jeg forteller. Men det er helt sant. Han ga ny beskjed over høyttaleren at det ikke var noen endring men at han begynte å gå tom for drivstoff... WHAT!!! Tom for drivstoff og ikke mulighet for å lande?! Det ble rett og slett for mye for meg. Etter nye tjue minutter hvor jeg klamret meg til sidemannen og skalv av skrekk fikk vi beskjed om at nå var det tomt, han måtte reise til en annen flyplass. Jeg var lettet og kunne ikke vente, jeg ville bare ned. Han skulle kun lande for å fylle, og deretter opp igjen. Det eneste som sto i huet på meg var at jeg skulle ut av flyet der, og ta bussen videre. Jeg taklet ikke tanken på å være med en runde til. I siste liten fikk han ny beskjed om at det var trygt å lande på Newark likevel, og etter en svært humpete landing var jeg endelig i trygghet. Synd det bare var noen få timer til jeg på nytt skulle opp i fly, videre til New Orleans. Denne gangen var det kaos ved gaten og overbooket fly, som gjorde at vi kom med i siste liten men ikke fikk sitte sammen. Jeg satt midt i mellom to fremmede menn, og jeg prøvde alt jeg kunne å være tapper. Men i det vi takset ut og speedet opp for takeoff klarte jeg ikke mer. Jeg tok tak i en arm på hver side av meg og holdt meg hardt fast. Begge mennene var snille og trøstet meg. Men han ene innrømmet like etter at han også var redd for å fly, så det hjalp ikke så mye likevel.

Etter at jeg traff Geir har jeg jo omtrent fløyet en gang i måneden i snitt hele tiden. Jeg har blitt nødt til å deale med flyskrekken, selvom det ofte har vært vanskelig. Det er mange ting som spiller inn og jeg kan være utrolig vanskelig og barnslig (uten å mene det) like før en flytur. Hvor jeg sitter, hvor god tid jeg har før flyet skal gå, hvordan været er, hvor mye jeg har å bære på etc, kan bety alt for om jeg klarer meg greit eller ikke.

Men altså – da jeg var gravid forsvant denne skrekken. Som om jeg var blitt hel, og at jeg tidligere hadde manglet en del. Plutselig var jeg helt rolig. Jeg kunne sitte og lese ved takeoff, og kunne ikke bry meg mindre om landingen. Det var merkelig. Og dette fortsatte etter at Max ble født, og vi har jo fløyet masse med ham også. Så nå er jeg mer eller mindre kurert, kanskje helt til det skjer noe uventet på flyet. Som i januar i år da vi var på vei hjem fra Venezia og skulle lande på Torp.

Det var veldig tåkete og i det vi skulle lande så vi ingenting ut av flyet. Men man kjenner at man snart når bakken, og alt var klart til landing. Nesten nede på asfalten vrenger de flyet opp igjen; en såkalt "missed approach" som jeg bare hadde lest om før, og som jeg syntes var helt grusomt å skulle oppleve. Flyet begynner derfor å stige igjen, og vi får beskjed om at tåken gjorde landingen umulig, og at vi prøver igjen om fem minutter. FEM MINUTTER?! hva skal skje på så kort tid om det er SÅ tåkete at et fly ikke kan lande? Nei vet du hva. Fem minutter just doesn´t do it for me. Dette var dårlige nyheter. Jeg fikk helt panikk av dette. Etter de fantastiske fem minuttene prøver vi igjen, og jadda! Nok en missed approach! Herlig! Flyet vrenges opp igjen, og denne gangen klarer jeg ikke mer. Panikken slår inn for fullt, og jeg mister fullstendig kontrollen og gir meg hen til mine snille og omsorgsfulle venner som trøster meg. På dette tidspunktet er jeg helt overbevist om at jeg straks skal dø, og tenker på min lille sønn som skal vokse opp uten foreldre, bare fordi vi valgte å dra på tur med vennene våre for å drikke vin, dra på casino og kjøpe Gucci-veske.

Vi blir omdirigert til Gardermoen og lander like etter uten dramatikk. I ettertid har jeg fløyet mange ganger og det har gått helt fint. Og det dette egentlig skulle handle om var jo hvorfor jeg HATER å fly, altså ikke hvorfor jeg noen ganger blir veldig redd for det. Jeg hater det fordi jeg hater å sitte stille i en trang stol ved siden av noen jeg ikke kjenner. Jeg klarer ikke å sove når jeg sitter oppreist, jeg MÅ ligge, men det kan jeg jo ikke. Jeg hovner opp i beina og får vondt i nakken og ryggen. Jeg bli ganske sur, og misliker småbarn, selvom jeg selv har et lite barn. Og denne flyturen som jeg nå skriver dette interessante reisebrevet fra hviler det en forbannelse over. Det er et snufsefly. ALLE rundt meg sitter og snufser, og jeg lurer på hva som skjedde med å gå og pusse nesa si med papir? Jeg hater å høre på andre mennesker dra snørra si opp i nesa, vente noen sekunder på at den skal renne ned igjen, og deretter dra den opp igjen. Og det er ett tilfelle av denne snufsingen som er så ekstrem som jeg aldri har vært borti før. Det er en fyr, som sitter ett sete bortenfor meg, som snufser på hvert eneste innpust. Jeg tror jeg blir gal og jeg har vurdert å be ham om å gå på toalettet og snyte seg. Jeg skjønner virkelig ikke greia. I tillegg er det mye høylytt nysing på dette flyet, og det har jeg også problemer med selvom jeg er fullt klar over at det er vanskelig å kontrollere nysing. Jeg bare liker ikke å delta i andres forkjølelser eller allergier når jeg ikke kan komme meg unna. Flyet er selvfølgelig helt fullt, og jeg sitter ved midtgangen. Jeg har sovet bittelitt, og det var godt, men jeg blir alltid overrasket over hvor utrolig lite tid som har gått når jeg våkner etter en slik søvn.

Og hver gang jeg sjekker flystatusskjermen så er det bare gått fem eller ti minutter. Det var to og en halv time fra Oslo til Reykjavik, og derfra ble jeg forespeilet en flytur på ca fire timer, av mitt reisefølge. Jeg var skeptisk, men jeg klarte ikke å finne ut av det selv pga tidsforskjell, og tok det for god fisk. Fire timer er liksom akkurat på grensen til hva jeg synes er en lang flytur. Men det viste seg å være 6 timer og 20 minutter. Jadda. Og det er for lenge for meg, har jeg nå funnet ut. Min lille TV som jeg har foran meg på dette flyet har masse spennende innhold, og jeg satte meg godt til rette for å se en film i stad, etter at jeg hadde lest bok i halvannen time og spist mini-mat en liten stund. Men dessverre virker ikke lyden. Just my luck. Så jeg satte den på flystatus i stedenfor, så jeg kunne følge med på kart, hastighet, høyde og tid. Men nå har skjermen hengt seg opp på et kompass, og vil ikke vise meg noe annet uansett hvor mye jeg trykker. Kompass er ikke så viktig for meg nå. Jeg vil ha timer og minutter. Håper det er under to timer igjen nå. Men uansett er det for lenge. Jeg er sur, jeg vil ut, jeg sitter vondt og får ikke sove.

This better be good.

Opp eller ned i NYC?

Jeg har skrevet om det før, at selvom jeg kan være utrolig flink noen ganger, og gå ned masse i vekt uten å føle at jeg lider i det hele tatt, så går det veldig i bølger og det ser ikke ut til at jeg er i stand til å styre denne motivasjonen selv ennå.

Nå har jeg altså gått ned 18 kilo siden februar. Og jeg var flink på sensommeren og høsten og fikk til masse. Jeg gjorde gode valg hele tiden, og følte at jeg bare surfet på en bølge uten at jeg trengte å anstrenge meg. Jeg spiste salater og drakk vann, sa nei til kaker og sjokolade, og følte meg helt topp. For hvert gode valg jeg tok kjente jeg at magen ble flatere og at hele meg ble lettere, og det føltes helt vidunderlig.

I november begynte jeg å tenke på at jeg skulle hjem, og gledet meg til å være slank og brun. Meg i versjon 2.0. Jeg hadde to kilo igjen til min drømmevekt, og var i grunnen veldig fornøyd. Likevel ville jeg fortsette å være flink, så jeg ikke skulle ødelegge det fine jeg hadde fått til rett før jeg skulle hjem til Norge. Men uansett hvor mye jeg ville dette, eller kanskje jo mer jeg ville det, desto vanskeligere ble det å ta rette valg. Jeg begynte å smugspise sjokolade på kjøkkenet. Vi hadde en stor toblerone i kjøleskapet som jeg angrep fra baksiden, så den hele tiden så ut til å være uåpnet.

Jeg spiste mye brød selvom jeg egentlig ikke spiser brød, og selvom jeg hadde alle slags egg og bacon og omeletter innen rekkevidde. Jeg bestilte biff på restaurant, og sørget for at det fulgte med fries som jeg sørget for å spise opp før jeg spiste meg mett på kjøttet. Jeg følte jeg dytta trynet mitt fullt av dårlige valg, med vilje, for å sabotere mitt eget opplegg. Jeg nektet meg selv vann selvom jeg var tørst. Og selvom jeg ble oppgitt etter hver gang jeg hadde gjort et dårlig valg fant jeg ikke tilbake til den gode bølgen.

Så landet jeg på norsk jord, og noe skjedde i samme øyeblikk. Den kom tilbake! Yessss! Med ett var jeg tilbake i min gode rytme og det var nydelig. Jeg hadde ikke bestemt meg for noe som helst, jeg bare søkte til nøtter og avocado, mindre måltider og litervis med vann. Men dessverre varte det veldig kort, for nå er jeg igjen ute og kjører.

En uke i Spania gjorde det vanskelig for meg. I utgangspunktet er det veldig lett å ta rette valg i Spania. Jeg kan spise skinker og ost, oliven, reker og fisk, kjøtt og kylling osv, og det er utrolig mye godt. Og hva er det jeg skal holde meg unna? HVITT BRØD. Hvitt brød, som virkelig ikke gir meg noen ting, og som jeg vanligvis ser på som et av de letteste tingene å unngå. Men nybakt, sprøtt brød som er helt mykt inni, dyppet i aioli....hmmm. Det ER vanskelig. I alle fall for meg. Så jeg havnet på loffkjøret i Spania. Og selvom det for de fleste høres ut som en bagatell så er det ikke det for meg, for jeg klarer nemlig ikke å stoppe, og blir til slutt ulykkelig av det. Og det er noe jeg i utgangspunktet har bestemt meg for å kutte ut av mitt kosthold, og jeg blir utrolig irritert for at noe som høres så enkelt ut skal være så vanvittig vanskelig. Men etter en sånn smell, om jeg kan kalle det det, (kombinert med en god del kaker og sjokolade) så skulle man jo tro at det bare gjelder å hente seg raskt inn igjen, jeg har tross alt ikke gått opp 18 kilo. Så nå lurer jeg på hvor jeg skal finne den motivasjonen hen, og når.

Jeg sitter her og tenker på tjukke-klærne mine. Skal jeg kvitte meg med dem, eller skal jeg la dem henge? Må jeg forvente at jeg skal gå opp igjen siden jeg ikke er i stand til å styre mine egne valg? Eller er det bedre å prøve å finne en utvei, og inn i et permanent bedre liv med bare rette valg? Det er jo ikke noe jeg ønsker meg mer, enn å få lov til å fortsette å leve i min nye og forbedrede kropp.

I morgen reiser vi til New York, byen i mitt hjerte, verdens kuleste sted. Jeg har ikke rukket å begynne å glede meg til det, men det er jo fantastisk egentlig. Jeg vet at jeg i USA kan klare å spise fullstendig lavkarbo hele tiden, uten at jeg går glipp av noe. De har jo utrolig mye å velge i mellom, og skulle jeg greie det noe sted så er det jo der. Så nå jobber jeg med om jeg skal bestemme meg for det, og være stanhaftig, eller om jeg skal drite i det, gå på Magnolia Bakery og deale med konsekvensene senere. Story of my life...

Reisefeber og julebord

Det er lørdag 10. desember! Dere der hjemme stresser på storsenteret, fryser, måker, pakker inn og hopper fra julebord til julebord. Julestemning har jeg ikke kjent til nå selvom de har begynt å pynte gater og rundkjøringer med de utroligste jesuskrybbedekorasjoner og blinkende nisser og lys i tusen farger. Vi har virkelig ikke gjort noe for å komme i julestemning hjemme heller, dagene har bare gått og det er mest gjennom facebook og nettaviser at jeg har skjønt at det snart er jul.

Men i går var det julebord for Statoil her nede, og siden vi bor på Statoil sin compound ble vi også invitert. De begynte å pynte to dager før i ekte nigeriansk stil, men sløyfer, silke, rosa og hvite blomsterdekorasjoner, telt og blinkende lys. Festen var på tennisbanen. Og som ved de fleste slike sosiale anledninger benytter de sjansen til å be litt og takke jesus for det ene og det andre. Så ble festen dratt i gang av en standup-komiker som snakket pidgin-engelsk, noe som er helt fantastisk å høre på, og nesten umulig å forstå. God stemning med band og det hele, og Max, min følsomme lille gutt tok initiativet til å ta med seg hørselvern på festen siden han så at bandet rigget opp trommer og svært lydanlegg.

Kjempegod stemning og kjempefin fest. Og såklart hadde Birgit og jeg vin-nachspiel som vanlig, og drakk altfor mye vin og skravla alt for lenge, akkurat sånn det skal være. Ren lykke helt til neste morgen...

Slå den pyntingen a!

Max er på fest og digger det!

Meg og Knut, vår beste venn i Lagos :)

Dette er Nelly, 11 mnd.

Her er jeg med tre av mine viktigste menn i Nigeria. Fra venstre: Jacques, min elskede kokk som tar så utrolig godt vare på oss og lager nydelig mat. Han elsker å være kokk og digger å låne iPaden til å se på matprogrammer på youtube. Han er fra Benin og snakker egentlig fransk, men er også god i engelsk. Så er det Henry i midten, mannen jeg kan takke for at jeg har begynt med sport i en alder av 30 år. Han er min tenniscoach, han er utrolig dyktig og flink til å motivere. Og man kan jo ikke spille nybegynnertennis uten en ballgutt, og der kommer Famous inn, den morsomme side-kicken til Henry som kommenterer mine beste moves og trøster når jeg ikke treffer. Ah for en herlig gjeng, og så fantastisk å kunne feste litt med dem i går!

I dag er altså dagen vi skal reise. Og flyet vårt går 2330, så det enda lenge til, men pga den svært så uforutsigbare trafikken blir vi nødt til å dra hjemmefra kl 18 selvom det bare er ca 30 min å kjøre. Så er det et eneste mas fra vi entrer flyplassen til vi er inne i flyet. Det er ekstremt varmt inne på flyplassen, og mye folk, spesielt nå før jul. Og så må vi igjennom lange og ekstremt treige køer for passkontroll, sikkerhetskontroll og til og med manuell kontroll av all bagasje. Så er det bare å vente og vente i andre enden, og jeg har ladet ipad, macbook, dvd-spiller, Nintendo DS, jeg har med tegnesaker (såklart) og papir, godteri, kjeks, bamser og leker. Så får vi bare krysse alt vi har for at Max sover godt på flyet hele veien til Amsterdam, og at vi rekker vår connection der. Det er bare 50 min fra vi lander til neste fly, og vi må igjennom ny sikkerhetskontroll og gå ekstremt langt inne på Schiphol.

Nå gleder vi oss vilt til å se alle der hjemme, virkelig, og vi håper bare at alt går bra med reise og bagasje, slik at vi kan møte mine foreldre i morgen tidlig på Gardermoen, og forhåpentligvis ikke fryse ihjel i det vi setter bena på norsk jord. Nå venter en lang ferie! En uke i Norge, en uke i Spania, nyttår i NYC og deretter en lang januar i Norge.

Og nå som jeg burde pakke, finne ut hva jeg skal reise i, sjekke at jeg har med alt, osv, sitter jeg helt handlingslammet og bare venter på at det skal haste skikkelig så jeg får ræva i gir. Nå kribler det i hele meg, det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til en reise, men jeg gleder meg så vanvittig til å se alle mine nydelige venninner igjen, og til at Max skal få se sine besteforeldre igjen som han savner så mye. Og alle andre såklart.

Norge, here we come!

Reisen

Kvelden før vi skulle reise skulle alt gjøres. Det var masse igjen å pakke og rydde i huset, og jeg hadde ikke pakket ferdig. Jeg var over gjennomsnittet stressa. I tillegg skulle jeg i en begravelse denne dagen, til en venn av familien, en ung mann som døde på tragisk vis. Det er den tristeste begravelsen jeg har vært i noen gang. Etter dette var jeg helt tom inni meg. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om pakking eller noen ting annet. Det gikk skikkelig inn på meg. Det er fortsatt helt uforklarlig og ufattelig at han er borte for alltid. Begravelsen var utrolig fin. Vi lot alt ligge og dro på middag til min bror som åpnet en digg Amarone til meg og jeg fikk roet meg litt. Mamma hjalp meg med det siste mens pappa passet Max, vi var ferdige rundt 01 og da tok jeg farvel med huset og dro ned til mine foreldre for å sove der.

Fikk såklart ikke lagt meg før 03, og sto opp 06. Alt gikk fint på OSL og jeg fikk igjennom alle mine 4 kolli med bare litt overvekt-tilsnakk. Så var reisen i gang og Max var bare snill hele veien. Vi kom til Amsterdam, der fant jeg en tralle til alt stæsjet vårt. Jeg innså at dette måtte være rette tidspunkt å investere i en Nindendo DS til treåringen. Det var nok lurt ja!

Da vi kom til gaten vår på Schiphol fikk vi komme forbi køen. Uff, håper det var fordi jeg reiste med et lite barn og ikke fordi jeg omtrent var den eneste hvite i hele gjengen der. Det var et ledig sete ved vinduet innenfor oss. Jeg håpet i det lengste at det skulle forbli ledig, men det gjorde ikke det. Uansett gikk flyturen kjempefint, Max sov i 2 timer helt på begynnelsen og vi kom oss sånn greit igjennom resten med DS, filmer og tegning.

Reisen nærmer seg - vaksinasjon

span.s2 {font: 12.0px Times; text-decoration: underline ; letter-spacing: 0.0px color: #1919a7}

Så var det på tide (egentlig litt i seneste laget) å ordne med vaksiner. Max måtte ta gulfeber og hepatitt A og B, og jeg fikk påfyll av trippelvaksinen, og hepatitt A. (Eller var det B...?)

I tillegg måtte jeg ordne med et nytt pass i siste liten (long story, won´t bore you with the details), så jeg hastet avgårde fra jobb, innom Sandvika politistasjon (der var det endeløse køer, og jeg hadde i utgangspunktet bare 15 min), hjemom for å hente vaksinasjonskortet, innom barnehagen for å plukke opp Max, så til Reiseklinikken på St. Olavs plass hvor det ikke er mulig å parkere, og jeg var 20 min. forsinket til timen vår. Vi fant en plass langt unna. Max hadde gummistøvler som var et nummer for store, det var sikkert 20 grader ute og vi hadde veldig dårlig tid. Alt lå tilrette for at vaksinasjonen av den lille gutten skulle bli et helvete. Men han var så flink! Klart han skrek veldig da han ble stukket, men han var tapper, og som belønning av sykepleieren fikk han refleks og klistremerker. Helt topp!

Utenfor reiseklinikken ligger Blings, så vi stakk innom der for en kaffe og smoothie og en gigantisk kanelbolle. Og en havrekjeks. Kjempefin Oslo-ettermiddag! Jeg hadde lovet ham en premie, og hva var vel bedre enn å stikke innom Sprell og kjøpe en kvalitetsleke. Da vi fant en buss var ingen av oss i tvil. Utrolig fin buss og glad gutt.

Missing you

Nå kan jeg kanskje snart begynne å telle dager til vi skal sees igjen. Det er litt av en utfordring å ha sin elskede så langt unna, samtidig som det er mer hektisk enn noen gang i hverdagen, og man ikke rekker å kjenne på følelsene hele tiden. Kommunikasjonen er veldig vanskelig rent fysisk fordi linja hans er for dårlig til skype, telefonene kommer ofte ikke igjennom og er dyre, det hakker og forsinker hver gang vi trenger å snakke sammen. Man må klare seg, tenke på den andre og holdet hodet oppe. Jeg savner elgen min veldig nå, og gleder meg utrolig til jeg skal få være hos ham igjen. Da skal vi være der i 10 dager, og det blir en fin og lang ferie tror jeg. Blir deilig å ha det kjempevarmt rundt seg, bade, spise ananas og mango, kysse, klemme og kose. Gleder meg til å snakke med mannen min, høre på ham, smile og le sammen med ham. Samtidig må jeg jo ikke glemme at JEG skal ha FERIE, noe jeg ikke har tenkt så mye på, men det er jo utrolig deilig, og kanskje jeg kan samle litt krefter til å gi bånn gass på jobben når jeg kommer tilbake. Kanskje det er lenge siden jeg har hatt ferie egentlig? Sånn ordentlig, ja det tror jeg det er. Kanskje jeg trenger en ferie? Det har jeg ikke reflektert så mye over. Men når jeg tenker etter så er det nok ganske riktig. Det har jo virkelig gått i ett for meg den siste tiden, og noen ganger er jeg så sliten at jeg bare vil gi opp. Jeg sover ikke nok, kommer sent hjem fra POMP-arrangementene, trenger tid til å "unwind" og kommer meg ikke i seng før det er altfor sent. Hver morgen er et styr med logistikken, og jeg har aldri funnet ut kvelden før hvordan det skal løses neste dag. Det er veldig stressende det der, selvom jeg får utrolig god hjelp som jeg helt klart ikke hadde greid meg uten. I tillegg har knerten begynt å trasse veldig om dagen, han synes det er utrolig festlig å protestere på absolutt alt jeg foreslår, og det blir man veldig sliten av.

Så det skal bli godt å være to om det. Og det skal bli spennende å se hvordan det er der, og hvordan det skal bli å bo der! Ekstra gøy er det at foreldrene mine skal være med, så kanskje vi kan få litt date-tid også..?

Nå savner jeg deg dypt og inderlig, elgen min, og hører på masse triste sanger. Love u!