I desember besøkte vi et barnehjem i Lagos, et barnehjem for forlatte barn med funksjonshemninger eller alvorlige sykdommer. Det gjorde et sterkt inntrykk, og jeg følte en umiddelbar trang til å hjelpe dem, spesielt de store barna med CP som bare lå og kavet rundt på gulvet.
Jeg ba om hjelp noen forskjellige steder hjemme i Norge, og var så heldig å få en hel haug med flotte spesialleker fra Amajo AS i Nittedal, jeg har skrevet mer om det her.
Endelig i Lagos igjen, med 3 kofferter fulle av kosedyr og flotte spesialleker. Jeg sendte mail til barnehjemmet uten å få svar, så jeg fant ut at jeg bare skulle troppe opp.
Tok med meg snikfotografen Geir, og det var utrolig fint å kunne få dokumentert alt sammen.
Vi møtte den samme damen som viste oss rundt der sist. Hun husket oss og ble glad for å høre at vi ville hjelpe. Hun ringte til bestyrerinnen som var på vei og gjerne ville møte oss. I mellomtiden fikk vi besøke barna. Vi fikk egentlig ikke lov å ta bilder, og de ville ikke at vi skulle ta med tingene opp til barna. Men så fikk jeg overtalt dem til å la oss dele ut et kosedyr til hver av barna. Det var helt fantastisk. Denne gangen fikk vi også lov til å besøke sovesalene, det fikk vi ikke sist. Så nå fikk jeg se på alle de små babyene jeg bare så vidt kunne skimte forrige gang. Den lille jenta med Downs Syndrom som jeg så sittende i sengen sin sist er nå på sykehuset for intravenøs næring. De håper å snart få henne tilbake med litt mer kjøtt på kroppen. Det var mange ekstreme tilfeller der inne, og veldig tøft å se. Det luktet stramt og luften var dårlig.
Det var fantastisk å se igjen mange av barna. Spesielt Chi Chi, den autistiske jenta som spratt rundt som en liten apekatt sist vi var der (hun var roligere nå) og Lolade aka Big Baby, som manglet et øye, en av de som gjorde mest inntrykk på meg sist. Det var fantastisk å se hvordan de mest våkne barna satte pris på sitt eget kosedyr. Chi Chi valgte en sebra til sitt kosedyr, og en av guttene fikk en sjiraff. Det ble topp stemning, og de skjønte raskt konseptet med at de hadde ett dyr hver, og lekte med hverandre. En annen liten jente fikk en kamel, hun lyste opp og prøvde å snakke til oss. Det var helt nydelig å se! Takk til kjære Ida som donerte alle de fine kosedyrene.
Etter vi hadde vært lenge oppe hos barna fikk vi besøke bestyrerinnen på kontoret hennes. Hun kunne svare på en god del spørsmål jeg hadde og forsikre oss om at de selvfølgelig ville ha kjempenytte av alt utstyret og at ingenting ville bli solgt utenfor slik mange har advart meg om at ting gjerne blir når man gir i beste mening. Hun kunne også fortelle at de samarbeider med et adopsjonsformidlingsbyrå i Danmark, og hun viste oss en mappe full av bilder av barn som hadde fått nye familier i Danmark. Utrolig flott å se!
Etter en lang prat pakket vi ut alle tingene vi hadde med, og de tok med noen av barna ned til kontoret så vi kunne ta litt bilder og vise dem noen ting. En utrolig flott stund, og alt ble satt enorm pris på. Tusen tusen takk til Amajo som har gjort dette mulig.
Denne lille jenta på 2 mnd har en komplisert diagnose med for lite hode. Hjernen får ikke plass etterhvert som den vokser og hun vil ikke leve lenge. På tross av hareskår og ganespalte sa de at hun var glad i mat og spiste godt. Hun sovnet i armene mine.
Lolade har blitt forlatt av familien pga et dårlig øye, og vil sannsynligvis vokse opp med syke barn her på barnehjemmet. Hun er helt skjønn, jeg skulle gjerne tatt henne med meg hjem! <3
Alice har en dårlig arm. Hun er i en prosess nå og skal adopteres bort til Italia.
Chi Chi er autist. Jeg vet ikke noe om historien hennes. Men hun ble veldig fascinert av et fiskespill som vi hadde med. Da lyste hun opp og lo!
Denne lille gutten på ca 7 mnd har et ekstremt tilfelle av vannhode som ikke kan opereres. De vet ikke hvor lenge han vil leve.
Bestyrerinnen og jeg utenfor barnehjemmet. Hun uttrykket en enorm takknemmelighet og var et fantastisk menneske. Det føles godt å ha gitt ting til disse barna, fordi de som jobber her vet å sette pris på det, og virkelig vil det beste for barna sine.
Først og fremst må jeg bare få takke alle dere som har engasjert dere og delt innlegget jeg skrev om barnehjemmet. Og alle dere som har tatt kontakt med meg og vil hjelpe. Jeg hadde ikke forventet all den responsen da jeg skrev det, men det er klart jeg skjønner at sånne ting rører ved noe i de fleste. Likevel har ikke jeg vært forberedt på hvordan jeg skal kunne hjelpe disse stakkars barna, og ikke kunnet gi så gode svar til alle dere som vil hjelpe. Så nå har jeg sjekket litt, tenkt litt og planlagt litt, og kan forhåpentligvis på en bedre måte formidle hjelpen og støtten dere vil gi.
Det kryr av mennesker her nede som man kan hjelpe. Det går dessverre ikke an å hjelpe alle, men det går an å gjøre en forskjell for noen som kan bli så stor at det virkelig kan bety noe. Jeg har absolutt mest tro på å hjelpe barn med å komme seg på skolen. Utdanning er nøkkelen, de fattige barna må få muligheten til å utdanne seg så de kan ta egne valg om livet sitt senere. Når barn lider, slik som de på barnehjemmet MÅ man jo bare hjelpe dem, men dette er jo nødhjelp, det er liksom ikke nødvendigvis hjelp som varer, når man gir mat, klær, penger og utstyr. Men man kan jo ikke la være å gjøre det for det.
Tidligere skrev jeg om et annet hjelpeprosjekt som jeg ville sette i gang her nede. Det er landsbyen ved stranden vi drar til på søndager, som har en liten skole til over 100 barn som ikke har vært åpen på noen måneder pga mangel på penger og utstyr. De trenger sement til å lage gulv, klasserommene står nå bare rett i sanden. De trenger møbler og skoleutstyr, i tillegg til penger til å betale læreren. Det koster ca 1000 kr/mnd for en lærer. Denne landsbyen har ingenting. De lever av fiske, og har tilgang på kokosnøtter, bananer og fisk. De sliter med å få rent vann og ris. Det er ofte de ikke får fisk heller. Det å kunne hjelpe disse barna til utdanning hadde vært fantastisk og ikke minst veldig viktig.
Så her har vi altså to saker å ta tak i. Barnehjemmet har barn som kan dø fordi de ikke har mulighet til å behandle dem godt nok, selvom de gjerne egentlig ikke lider av dødelige sykdommer. Det de trenger mest er flere senger, bleier, mat og utstyr. Men noen av barna kunne kanskje lært å gå om de for eksempel hadde krykker, og andre kunne fått et nytt liv i rullestol fremfor å ligge på gulvet. Jeg har sjekket med CP-foreningen i Norge og funnet en liste over norske produsenter av utstyr til funksjonshemmede. Jeg har mailet dem alle sammen (ca 10) og bedt om utstyr som kan brukes på barnehjemmet. Hittil har jeg fått to positive svar, som er helt fantastisk! Amajo og Bardum vil donere noe utstyr etter at de har hatt varetelling, og jeg er kjempespent på hva de har til overs. I tillegg har jeg allerede fått ett par barnekrykker fra en snill fysioterapeut jeg kjenner.
Det er mange som spør hva som trengs mest, og jeg er jo også fortsatt litt usikker på hvor mye plass jeg har til å ta med ting nedover. Siden vi ikke har noe sted å bo når vi er hjemme har jeg også litt begrenset med lagringsplass. Men leker til disse barna er absolutt noe jeg vil prioritere. Spesielt gjerne litt gode tre-leker, utviklende leker, babyleker osv. Det handler jo om å skape mest mulig trivsel for barna paralellt med å prøve å hjelpe de ansatte til å trene dem opp bedre med hjelp av godt utstyr. Likevel er det 42 barn på barnehjemmet, så det trengs ikke et hav av leker. Jeg kommer derfor til å ta med meg en del leker, klær og bleier (bleier er usannsynlig dyrt her nede, og det går dessverre veldig mye av det) og ellers konsentrere meg om rullestoler og krykker og den typen utstyr. Jeg kan derfor ikke uten videre ta i mot massevis av ting fra dere selvom jeg så veldig gjerne skulle gjort det.
Når det gjelder skolen i landsbyen er dette noe jeg virkelig brenner for, siden jeg har blitt kjent med de skjønne barna som skulle gått der. Her kan vi virkelig bygge opp noe, og kanskje dekke lærerkostnadene eller hjelpe foreldrene med å finne en inntektskilde som kan dekke det. I tillegg kan vi hjelpe til med å bore etter en brønn for dem. Her er det penger som trengs mest, siden alt kan skaffes her nede. Møbler til skolen kan lages her, sement kan kjøpes for å støpe gulv, og bøker og utstyr får vi tak i lokalt.
Hvis du gjerne vil hjelpe med penger har jeg opprettet en konto til dette. Du vil da få vite hva dine penger brukes til, og alle slags beløp blir mottatt med stor takk. Du må gjerne merke betalingen med det du helst vil bidra til, om det er oppbygging av skolen eller hjelp til barnehjemmet. Men du skal føle deg helt sikker på at uansett hva pengene går til vil de komme til nytte. Jeg kommer ikke til å gi penger direkte til noen av formålene, men heller hjelpe dem med noe litt mer varig. Send meg mail på annamona@gmail.com om du vil ha kontonummer og holdes oppdatert på hva vi gjør videre.
Til slutt en liten oppfordring:
Se denne korte filmen om hvordan jenter er nøkkelen til å endre den fattige delen av verden. Del videoen på din facebookside, blogg e.l. Dette er viktig! Gå inn på www.thegirleffect.org for å lære mer. Hvis du er usikker på hvordan du kan bidra kan du starte med å dele denne videoen, og gå inn på siden og se de andre filmene. Anbefales! Min venninne Birgit holder på med et prosjekt for å hjelpe jenter i India med utdanning, dette skal jeg fortelle mer om senere. I mellomtiden kan dere se på The Girl Effect-videoen.
Mandag. Siste mandagen i Afrika på 57 dager! Nå gleder jeg meg veldig til å komme hjem. Og synes det har gått veldig fort. Vi har vært her i over to måneder nå. Og mye har skjedd på den tiden. Max snakker masse engelsk nå. Veldig mye hjemme på eget initiativ. Veldig gøy. Han lager setningene helt selv, og det blir jo mye feil, men jeg prøver å ikke rette for mye på ham i begynnelsen siden han virkelig gjør seg forstått og det er jo fantastisk. I tillegg er han jo bare helt rå på å skrive bokstaver. Han tegnet en mus og ville så gjerne skrive Mickey Mouse på den, så da gjorde han det, jeg bare dikterte bokstavene. :) (det er en E bak hånda hans...)
Fredag var en utrolig digg kveld med masse digg vin, og jeg hadde meg en liten fest etter at gutta hadde lagt seg og det var ganske gøy egentlig. Vi spratt en helt sinnsykt god vin som vi kjøpte i Italia i september, og det var den nest siste av de vinene vi hadde med derfra, noe som betyr at magnumen ryker en av dagene nå tror jeg! Herreminhatt for en vin.
Vi skulle egentlig på stranden i går, men det ble ikke noe av pga båtproblemer. Så det ble en fin dag ved bassenget i stedenfor. Selvom jeg gleder meg veldig til å komme hjem aner jeg ikke hvordan vi kommer til å takle kulda. Jeg synes jo det er like jævlig hver vinter når jeg bor hjemme, og blir aldri vant til det. Men nå som jeg har loffa rundt i flipflops så lenge at jeg har blitt heelt vant til det er jeg usikker... Og nå er det bestemt at Max og jeg blir hjemme i hele januar også. Så det er jo fantastisk samtidig som det er veldig skummelt. Håper det blir en snill vinter.
I dag hadde det ikke gått så bra på skolen. Den vanlige læreren hans var ikke der, og han sluttet ikke å
gråte. Pappa syntes ikke det var noe greit å gå fra ham, så kl ni kom han hjem igjen. Så jeg har fått gleden av å underholde ham i hele dag :) Derfor fant jeg ut at vi skulle dra til Lekki Conservation Centre, som er et naturreservat med apekatter, krokodiller og slanger. Det er en lang "boardwalk" inne i jungelen som man kan gå på for å se noen av dyrene. Jeg spurte Gbenga, sjåføren om han hadde lyst til å være med inn, og det ville han gjerne. Men han visste ikke hva det dreide seg om, og innrømte fort at han var veldig redd for å bli angrepet av slanger og krokodiller. Men han var tapper og gikk med oss hele den 2 km lange turen fra begynnelse til slutt. Jeg var glad jeg hadde ham med, for han løftet på Max så han fikk se apene, og jeg hadde følt meg litt alene innerst i jungelen der, det var INGEN andre mennesker der...
Vi så mange små og store apekatter i trærne, jeg så en stor svart slange, og vi så en svær firfirsle. Men ingen krokodiller. Kanskje like greit... Fin tur var det i alle fall.
