Oppdatering og tilbakeblikk

Vips så var det gått nesten et halvt år siden siste oppdatering. Men nå fikk jeg litt bloggkløe igjen, så da får vi se hva dette blir. I alle fall er det nok på tide med en liten oppdatering.

Vi har flyttet hjem igjen

Oppholdet i Nigeria ble noe kortere enn planlagt. Hele familien flyttet hjem i slutten av mars etter at Max og jeg hadde vært hjemme siden desember. Det var flere grunner til at vi flyttet hjem igjen etter bare et knapt halvår - G fikk tilbud om jobb i Norge, og vi følte ikke at det var optimalt for Max å gå på Nigeriansk skole som eneste utlending allerede i en alder av tre år. Selvom jeg var heldig og fikk oppdrag til firmaet mitt ganske raskt og hadde litt å drive med der nede trivdes jeg dårlig i rollen som medfølgende ektefelle og klarte ikke helt å bli tilfredsstilt av det de andre konene så ut til å trives så godt med. Da juleferien ble forlenget av generalstreik i Nigeria og returen vår ble avlyst ble jeg forelska i Norge igjen, og savnet Afrika mindre og mindre. Samtidig fikk jeg tilbud om en jobb jeg hadde veldig lyst på, og da ble det bare sånn, vi bestemte oss for å flytte hjem igjen.

Da jeg var to og et halvt år flyttet familien min til Kenya, fordi moren min fikk jobb der. Vi bodde der i 3 år, og senere hadde vi flere opphold i andre land. Jeg er enormt takknemmelig for at jeg fikk denne opplevelsen som barn, det har gitt meg utrolig mye også senere i livet, og jeg ser tilbake på det (spesielt oppholdet i Tanzania på barneskolen) som en berikelse. Jeg hadde venner fra hele verden, spesielt mange tanzanianere med indisk opprinnelse, noen andre norske, tyskere, australere osv. De var alle sammen veldig annerledes enn vennene hjemme i norge, og jeg lærte meg raskt å tilpasse meg. Jeg har senere i livet tenkt mye på at jeg ville at mine barn skulle få oppleve det jeg fikk. 



Beste bildet fra barndommen i Afrika jeg fant i farta. Ikke veldig illustrerende, men.



Da vi snakket med min kloke mor om flytting til Nirgeria med hennes eneste barnebarn på bare tre år var hun ikke i tvil. Selvfølgelig skulle vi gjøre det, og de gledet seg til å komme på besøk.Andre jeg snakket med var skeptiske, men mange med utenlandserfaring sa at barn tilpasset seg så raskt i den alderen og at det bare var å kjøre på. Språket (engelsk) ville komme fort og de hadde bare godt av denne utfordringen i begynnelsen. Noen sa til meg at i den alderen lærer barn et nytt språk i løpet av bare 2 uker. Dette trodde jeg på, og siden Max er så flink språklig og snakket tidlig, var jeg sikker på at dette skulle gå veldig bra. Men det ble en brå start på skolen, ingen tilvenning slik vi har her hjemme, og når jeg ser tilbake på det kan jeg ikke skjønne hva vi tenkte - kaste en liten og sårbar sjel rett inn i noe helt nytt, hvor han ikke skjønte noen verdens ting, og hvor ingen skjønte ham. Selvom det var ekstra tungt i starten følte vi jo at det ville bli bedre, det var jo det alle sa også, så vi måtte jo gi det litt tid.

Jeg var nok vel optimistisk med tanke på hvordan det skulle gå, og etter ca 6 uker klarte ikke mammahjertet mitt mer, vi tok ham ut av skolen igjen. Men å aktivisere og underholde en treåring alene hele dagen 6 dager i uken i 34 varmegrader i et inngjeret kompleks i en farlig by er faktisk ikke så lett. Vi begynte å savne den gode, snille norske barnehagen. Bare synd vi hadde sagt fra oss plassen, og måtte begynne helt på nytt.

Huset hadde vi leid ut for to år, til noen vi kjenner, og det ville ikke vært aktuelt å bryte leieavtalen. Så vi trengte både barnehageplass og et sted og bo, mens jobb ordnet seg for begge to før vi flyttet hjem. Det ble en lang vinter hjemme for meg og Max, og vi var så heldige at vi fikk bo hos min fantastiske venninne som alltid stiller opp. Vi hadde lite på programmet utover å prøve å finne sted å bo, og barnehageplass. 1. februar flyttet vi inn i en midlertidig leilighet på Majorstua, som var nyoppusset og HELT umøblert. Vi levde i 2 mnd uten noe særlig møbler, og UTEN HVITEVARER. Jadda! Kjølebag hadde vi, men det var det. Og en hybelkokeplate. Vi hadde heller ikke TV eller internett. Dette var en prøvelse for å si det mildt, men vi kom oss igjennom det, og klarte å nyte Oslo fullt ut. Det var da det ble klart at vi ville bo sentralt, dette var fantastisk! Savnet ikke huset i skogen da, og gjør det egentlig ikke ennå.

1. april flyttet vi inn i leiligheten i Vika som vi nå leier. Og her trives vi enormt godt. Det er kjempegod plass, og sjarmerende standard, og ALT i nærheten. Jeg elsker leiligheten. Og jeg har fått et eget rom til alle klærne mine. Det meste av tingene våre ligger i kjelleren hjemme i huset. Så det er på mange måter "the simple life" med random tallerkner og glass, og litt ting og tang som mangler. Men byen er der, og alt er tilgjengelig utenfor døren. Jeg skulle ønske det var her vi skulle bo. Men planen er å flytte tilbake til huset i skogen om 1 år.

Max har fått plass i det som må være norges kuleste barnehage, med masse fokus på kunst og kultur, han trives kjempegodt, og best av alt - den er i gangavstand hjemmefra, og jobben er i bysykkelavstand fra barnehagen. I LOVE OSLO!

Så litt om barnehjemsprosjektet

 

Sist jeg oppdaterte om dette var da vi hadde vært tilbake der og levert leker og utstyr donert av snille, snille Amajo. Dette ble satt enorm pris på, og det var fantastisk å kunne komme å gi dem noe så flott som de aldri hadde sett før.

Tidligere ble jeg kontaktet av Bardum AS som ville donere rullestoler og spesialvogner. Fantastisk! Men hvordan i all verden skulle jeg få dette ned til Nigeria? Midt oppi alt stress med flytting og nomadetilværelse ble dette for mye for meg. Jeg tok i mot alle vognene og satte dem i kjelleren, og begynte å gruble på hvordan jeg skulle få det ned. De står der fremdeles, og gnager på samvittigheten min, jeg må ordne transport, men aner ikke hvordan, og har ikke så mye tid til overs for å ordne med det. Jeg har vært i kontakt med barnehjemmet og de vet at de skal få dem, men foreløpig har jeg bare klart å levere en vogn. Det var en snill dame som skulle jobbe noen uker i Lagos, som tok med seg en ned da hun reiste.

Hun var innom barnehjemmet som tok i mot vognen, og de ble veldig glade. Jeg fikk bilder, og der kunne jeg se at de siden sist har fått parkettgulv, og fått ut det ekstremt skitne og ekle vegg-til-vegg-teppet. Vognen de har fått har en masse innstillinger og funksjoner, så dette skulle de teste ut litt mer med fysioterapeuten sin. Jeg håper virkelig de får til å bruke den slik den er ment. Det var koselig å få bilde av ChiChi (t.h. og Loladé i midten) ! :) I kjellerboden min står 5 slike vogner til, og 2 rullestoler for barn. I tillegg har vi en kasse full av barnesko, og posevis med klær. Dersom noen som leser dette skal til Nigeria, vennligst ta kontakt om du kan ta med noen ned!

Jeg skulle ønske det var lettere å hjelpe. Alt dette utstyret var så enkelt å få tak i, men å få det ned skal ikke være lett. Det krever uansett mye å lete for å finne en måte. Men jeg er helt sikker på at de skal få alt utstyret til slutt.

Endelig har vi vært på barnehjemmet igjen! (sterke bilder)

I desember besøkte vi et barnehjem i Lagos, et barnehjem for forlatte barn med funksjonshemninger eller alvorlige sykdommer. Det gjorde et sterkt inntrykk, og jeg følte en umiddelbar trang til å hjelpe dem, spesielt de store barna med CP som bare lå og kavet rundt på gulvet.

Jeg ba om hjelp noen forskjellige steder hjemme i Norge, og var så heldig å få en hel haug med flotte spesialleker fra Amajo AS i Nittedal, jeg har skrevet mer om det her.

Endelig i Lagos igjen, med 3 kofferter fulle av kosedyr og flotte spesialleker. Jeg sendte mail til barnehjemmet uten å få svar, så jeg fant ut at jeg bare skulle troppe opp.

Tok med meg snikfotografen Geir, og det var utrolig fint å kunne få dokumentert alt sammen.

Vi møtte den samme damen som viste oss rundt der sist. Hun husket oss og ble glad for å høre at vi ville hjelpe. Hun ringte til bestyrerinnen som var på vei og gjerne ville møte oss. I mellomtiden fikk vi besøke barna. Vi fikk egentlig ikke lov å ta bilder, og de ville ikke at vi skulle ta med tingene opp til barna. Men så fikk jeg overtalt dem til å la oss dele ut et kosedyr til hver av barna. Det var helt fantastisk. Denne gangen fikk vi også lov til å besøke sovesalene, det fikk vi ikke sist. Så nå fikk jeg se på alle de små babyene jeg bare så vidt kunne skimte forrige gang. Den lille jenta med Downs Syndrom som jeg så sittende i sengen sin sist er nå på sykehuset for intravenøs næring. De håper å snart få henne tilbake med litt mer kjøtt på kroppen. Det var mange ekstreme tilfeller der inne, og veldig tøft å se. Det luktet stramt og luften var dårlig.

Det var fantastisk å se igjen mange av barna. Spesielt Chi Chi, den autistiske jenta som spratt rundt som en liten apekatt sist vi var der (hun var roligere nå) og Lolade aka Big Baby, som manglet et øye, en av de som gjorde mest inntrykk på meg sist. Det var fantastisk å se hvordan de mest våkne barna satte pris på sitt eget kosedyr. Chi Chi valgte en sebra til sitt kosedyr, og en av guttene fikk en sjiraff. Det ble topp stemning, og de skjønte raskt konseptet med at de hadde ett dyr hver, og lekte med hverandre. En annen liten jente fikk en kamel, hun lyste opp og prøvde å snakke til oss. Det var helt nydelig å se! Takk til kjære Ida som donerte alle de fine kosedyrene.

Etter vi hadde vært lenge oppe hos barna fikk vi besøke bestyrerinnen på kontoret hennes. Hun kunne svare på en god del spørsmål jeg hadde og forsikre oss om at de selvfølgelig ville ha kjempenytte av alt utstyret og at ingenting ville bli solgt utenfor slik mange har advart meg om at ting gjerne blir når man gir i beste mening. Hun kunne også fortelle at de samarbeider med et adopsjonsformidlingsbyrå i Danmark, og hun viste oss en mappe full av bilder av barn som hadde fått nye familier i Danmark. Utrolig flott å se!

Etter en lang prat pakket vi ut alle tingene vi hadde med, og de tok med noen av barna ned til kontoret så vi kunne ta litt bilder og vise dem noen ting. En utrolig flott stund, og alt ble satt enorm pris på. Tusen tusen takk til Amajo som har gjort dette mulig.

Denne lille jenta på 2 mnd har en komplisert diagnose med for lite hode. Hjernen får ikke plass etterhvert som den vokser og hun vil ikke leve lenge. På tross av hareskår og ganespalte sa de at hun var glad i mat og spiste godt. Hun sovnet i armene mine.

Lolade har blitt forlatt av familien pga et dårlig øye, og vil sannsynligvis vokse opp med syke barn her på barnehjemmet. Hun er helt skjønn, jeg skulle gjerne tatt henne med meg hjem! <3

Alice har en dårlig arm. Hun er i en prosess nå og skal adopteres bort til Italia.

Chi Chi er autist. Jeg vet ikke noe om historien hennes. Men hun ble veldig fascinert av et fiskespill som vi hadde med. Da lyste hun opp og lo!

Denne lille gutten på ca 7 mnd har et ekstremt tilfelle av vannhode som ikke kan opereres. De vet ikke hvor lenge han vil leve.

Bestyrerinnen og jeg utenfor barnehjemmet. Hun uttrykket en enorm takknemmelighet og var et fantastisk menneske. Det føles godt å ha gitt ting til disse barna, fordi de som jobber her vet å sette pris på det, og virkelig vil det beste for barna sine.

Så en liten generell oppdatering

Nå har vi kommet ned igjen til Lagos etter tre måneder i Norge uten fast sted å bo, uten barnehage, og uten særlig mye program. Det har vært en prøvelse for både Max og meg, men det har også vært en fin vinter, kanskje første gangen noensinne jeg virkelig ikke har hatet vinteren intenst. 

Snille Max har latt mamman sin sove lenge når hun har trengt det, og vekket meg med sånne tegninger på sengen. :)

To gode venner med over et års mellomrom. Kaisa og Max <3

Det har blitt en del tegning

Vi har kost oss i kulda! Fine Max <3

Ting har nå ordnet seg bra, vi har en midlertidig leilighet på Majorstua, og flytter til Vika 1. april. Vi har fått barnehageplass i Oslos kuleste barnehage fra 1. mars. Litt utfordringer ble det for meg med en leilighet HELT uten møbler/hvitevarer, siden hele livet vårt er pakket ned i en kaotisk kjeller i huset på Hosle. Hittill har vi god plass i leiligheten, og alternative middagsløsninger.

Da Max og jeg reiste hjem til jul den 13. desember var planen å reise tilbake til Nigeria den 31. januar. Men 1. januar besluttet president Goodluck Jonathan å kutte subsidiene til bensin i landet. Dette resulterte i en brå oppgang i bensinprisene som får mange konsekvenser for alle i landet. Pga dette ble det mye uroligheter og generalstreik, og det var ikke spesielt trygt å reise tilbake akkurat da. Så reisen vår ble utsatt på ubestemt tid.

I mellomtiden fikk både Geir og jeg tilbud om jobb i Norge, og savnet til Nigeria minsket for hver dag for min del. Det er noe helt spesielt med "hjemme" og siden vi ikke hadde funnet noe bra sted for Max å tilbringe dagene sine her nede ble flytting hjem igjen mer og mer fristende.

Så ble det besluttet en gang rundt juletider at vi skulle flytte hjem en stund før tiden og få en ny start hjemme. Tiden i Nigeria har på alle måter vært verdt det for alle tre, et kjempespennende lite eventyr. For min del har barnehjemmet Hearts of Gold gjort mest inntrykk, og jeg er glad for at jeg i alle fall delvis har fått realisert ønsket om å få hjelpe dem litt.

Etter at jeg skrev om barnehjemmet her på bloggen fikk jeg en masse henvendelser fra venner og kjente i Norge som gjerne ville hjelpe. Men fordi det var så usikkert om og når vi skulle reise tilbake ble det vanskelig for meg å administrere hjelpeprosjektet.

Like etter vårt første besøk på barnehjemmet i desember kontaktet jeg en del firmaer i Norge som spesialiserer seg på utstyr til funksjonshemmede. Jeg ville se om jeg kunne få med meg rullestoler, krykker og denslags nedover. Like etter fikk jeg svar fra Amajo AS i Nittedal som driver med spesielle utviklende leker og utstyr til barn, blandt annet. De ville donere en hel haug med flotte ting, og jeg fikk dra til dem mens jeg var hjemme og hente utstyret.

I tillegg fikk jeg hentet nesten 10 kilo kosedyr fra moren til en venninne, og det er flere andre der hjemme som har samlet ting som jeg skal få fraktet ned senere, men som jeg ikke fikk med meg denne gangen. Disse lekene og kosedyrene er ting barnehjemmet aldri ville kunnet ta seg rå til, siden de hele tiden må ha mat og bleier, men det er ting som kan ha masse verdi for barna, og utviklingen til noen av de friskeste.

Max og jeg pakket fire store kofferter med flott utstyr til barna, og reiste ned 17. februar. Egentlig var planen å ta med et par rullestoler og noen barnekrykker som vi har vært så heldige å få, men pga en rekke uheldige omstendigheter for min del gikk det ikke som planlagt og jeg må prøve å få sendt dette ned senere.

Nå skal vi være her fram til søndag, og bruke tiden på å si hadet til alle de fine vennene vi har fått her, og på å pakke ned det vi skal ha med oss hjem. I neste innlegg skal jeg fortelle om møtet med barnehjemmet og overrekkelsen av alt utstyret.

Oj oj oj. Godt nyttår da dere!

Jepp, her har det vært litt tørke en stund merker jeg. Etter jul var vi på vei til New York, og jeg hatet flyreisen maksimalt. Likevel kom vi jo fram, og hadde en nydelig nyttårsfeiring i det store eplet. Siden jeg hater nyttårsaften mer enn noen annen dag i året var det en forutsetning fra min side at vi ikke skulle feire denne dagen. Litt klønete å dra til New York for å IKKE feire nyttår, men what the hell, det er jo byen som aldri sover, og det spiller jo egentlig ingen rolle hva man gjør eller når på døgnet.

Riktignok skulle Lady Gaga på scenen på Times Square, og det satt langt inne å droppe det, selvom Times Square på NYE ikke egentlig er noe som appellerer særlig til meg som ikke liker nyttårsaften i det hele tatt.

Aaanyway, 4 dager i New York var fantastisk som alltid. Og på selveste nyttårsaften, riktignok kl 18, ble jeg overtalt (til å trosse min flyskrekk) til å bli med på helikoptertur over Manhattan! Og DET var en opplevelse som jeg ikke kan sammenlikne med noe, men bare helt fantastisk! Jeg fikk sitte foran med den kjekke piloten, som spilte Adeles "Turning Tables" på headsetene våre i det vi lettet rett opp fra bakken og fløy over alle lysene. Jeg satt så tett inntil piloten at jeg trodde han skulle ta meg på låret hver gang han tok på spaken. Det var fantastisk å fly helikopter!

Kule Annamona på The Highline

Etter helikopterturen var det meksikansk mat, margaritas (fikk akutt dysleksi på det ordet) og tequila i Meatpacking district med noen svenske venner. Jeg skal ikke si hva jeg gjorde klokka midnatt på nyttårsaften. Ok da. Jeg sov. Og hadde gjort det i halvannen time. Takk for meg.

Forresten fikk vi 7 timer i Reykjavik på vei hjem. Så da ble det litt plasking i Blue Lagoon. Snart kommer det noen mer interessante oppdateringer om Nigeria og barnehjemmet. Måtte bare gjøre ting i litt riktig rekkefølge her.