Opp eller ned i NYC?

Jeg har skrevet om det før, at selvom jeg kan være utrolig flink noen ganger, og gå ned masse i vekt uten å føle at jeg lider i det hele tatt, så går det veldig i bølger og det ser ikke ut til at jeg er i stand til å styre denne motivasjonen selv ennå.

Nå har jeg altså gått ned 18 kilo siden februar. Og jeg var flink på sensommeren og høsten og fikk til masse. Jeg gjorde gode valg hele tiden, og følte at jeg bare surfet på en bølge uten at jeg trengte å anstrenge meg. Jeg spiste salater og drakk vann, sa nei til kaker og sjokolade, og følte meg helt topp. For hvert gode valg jeg tok kjente jeg at magen ble flatere og at hele meg ble lettere, og det føltes helt vidunderlig.

I november begynte jeg å tenke på at jeg skulle hjem, og gledet meg til å være slank og brun. Meg i versjon 2.0. Jeg hadde to kilo igjen til min drømmevekt, og var i grunnen veldig fornøyd. Likevel ville jeg fortsette å være flink, så jeg ikke skulle ødelegge det fine jeg hadde fått til rett før jeg skulle hjem til Norge. Men uansett hvor mye jeg ville dette, eller kanskje jo mer jeg ville det, desto vanskeligere ble det å ta rette valg. Jeg begynte å smugspise sjokolade på kjøkkenet. Vi hadde en stor toblerone i kjøleskapet som jeg angrep fra baksiden, så den hele tiden så ut til å være uåpnet.

Jeg spiste mye brød selvom jeg egentlig ikke spiser brød, og selvom jeg hadde alle slags egg og bacon og omeletter innen rekkevidde. Jeg bestilte biff på restaurant, og sørget for at det fulgte med fries som jeg sørget for å spise opp før jeg spiste meg mett på kjøttet. Jeg følte jeg dytta trynet mitt fullt av dårlige valg, med vilje, for å sabotere mitt eget opplegg. Jeg nektet meg selv vann selvom jeg var tørst. Og selvom jeg ble oppgitt etter hver gang jeg hadde gjort et dårlig valg fant jeg ikke tilbake til den gode bølgen.

Så landet jeg på norsk jord, og noe skjedde i samme øyeblikk. Den kom tilbake! Yessss! Med ett var jeg tilbake i min gode rytme og det var nydelig. Jeg hadde ikke bestemt meg for noe som helst, jeg bare søkte til nøtter og avocado, mindre måltider og litervis med vann. Men dessverre varte det veldig kort, for nå er jeg igjen ute og kjører.

En uke i Spania gjorde det vanskelig for meg. I utgangspunktet er det veldig lett å ta rette valg i Spania. Jeg kan spise skinker og ost, oliven, reker og fisk, kjøtt og kylling osv, og det er utrolig mye godt. Og hva er det jeg skal holde meg unna? HVITT BRØD. Hvitt brød, som virkelig ikke gir meg noen ting, og som jeg vanligvis ser på som et av de letteste tingene å unngå. Men nybakt, sprøtt brød som er helt mykt inni, dyppet i aioli....hmmm. Det ER vanskelig. I alle fall for meg. Så jeg havnet på loffkjøret i Spania. Og selvom det for de fleste høres ut som en bagatell så er det ikke det for meg, for jeg klarer nemlig ikke å stoppe, og blir til slutt ulykkelig av det. Og det er noe jeg i utgangspunktet har bestemt meg for å kutte ut av mitt kosthold, og jeg blir utrolig irritert for at noe som høres så enkelt ut skal være så vanvittig vanskelig. Men etter en sånn smell, om jeg kan kalle det det, (kombinert med en god del kaker og sjokolade) så skulle man jo tro at det bare gjelder å hente seg raskt inn igjen, jeg har tross alt ikke gått opp 18 kilo. Så nå lurer jeg på hvor jeg skal finne den motivasjonen hen, og når.

Jeg sitter her og tenker på tjukke-klærne mine. Skal jeg kvitte meg med dem, eller skal jeg la dem henge? Må jeg forvente at jeg skal gå opp igjen siden jeg ikke er i stand til å styre mine egne valg? Eller er det bedre å prøve å finne en utvei, og inn i et permanent bedre liv med bare rette valg? Det er jo ikke noe jeg ønsker meg mer, enn å få lov til å fortsette å leve i min nye og forbedrede kropp.

I morgen reiser vi til New York, byen i mitt hjerte, verdens kuleste sted. Jeg har ikke rukket å begynne å glede meg til det, men det er jo fantastisk egentlig. Jeg vet at jeg i USA kan klare å spise fullstendig lavkarbo hele tiden, uten at jeg går glipp av noe. De har jo utrolig mye å velge i mellom, og skulle jeg greie det noe sted så er det jo der. Så nå jobber jeg med om jeg skal bestemme meg for det, og være stanhaftig, eller om jeg skal drite i det, gå på Magnolia Bakery og deale med konsekvensene senere. Story of my life...

Æsj

Nå har jeg gått på flere smeller de siste dagene, redd jeg har mistet FOKUS! Jeg snakker nå om mat, jeg som har vært så flink til å ta rette valg nå i lang tid som har resultert i hele 15 kilo mindre på vekta, uten at jeg har lidd, vært sulten eller deppa. Bare glad, og aldri før har jeg spist så mye nydelig mat, takket være lavkarbo. Det har altså for meg handlet mest om å ta riktige valg, og å omstille huet mitt litt, mer enn noe annet egentlig. Jeg har ikke trent, for det gidder jeg ikke. Jeg har ikke fulgt noen streng diett annet enn at jeg har kuttet ut helt de åpenbare tingene som ikke hører hjemme i et lavkarbokosthold, altså, ris, pasta, poteter, brød og sukker. Det har vært så lett som ingenting, for det er jo mye diggere å spise seg mett på kjøtt og gode ting, enn denne typen fyllmasse som man får vondt i magen av fordi man blir så overmett.

Jeg var litt bekymret da jeg skulle ned hit, siden motivasjonen var på topp og jeg virkelig ville fortsette. Jeg visste hvor utrolig lite inspirerende det er å handle her, og hvor mange ting man ikke får tak i annet enn om de er importert fra europa og koster en milliard. Gode meieriprodukter som fløte, rømme, ost og denslags finnes ikke. :( Det har hendt at jeg har fått tak i fløte importert fra frankrike, tror den kosta ca 70 kroner. Samme med fetaost. I tillegg var planen da å forklare konseptet lavkarbo til kokken vår Leon, som snakker franksk og som nok ville synes dette hørtes veldig rart ut. Han kan noen få retter; pizza, quiche, lasagne, spaghetti bolognese osv. Jeg følte jeg hadde litt av en utfordring foran meg og var redd jeg skulle gi opp slik at alt gikk i vasken.

Men tingene tok en annen vending da vi flyttet til ny leilighet. Vi fikk samtidig en ny kokk, Jack, som snakket mye bedre engelsk. Jeg forklarte ham konseptet veldig kort allerede på intervjuet. Han så litt overveldet ut, og sa han måtte ha hjelp til å lære å lage noen ting for å forstå det... ja, sa jeg, men sannheten er jo at jeg ikke eier fantasi når det kommer til mat og kom virkelig ikke på en eneste ting jeg kunne lære ham. Men, hva skjedde, han tok utfordringen på strak arm. Han har jobbet for oss i 3 uker nå, og servert de nydeligste ting, 3 ganger om dagen. Eggefrokoster i alle varianter fra posjerte egg til nydelige omeletter, bacon i alle fasonger, forskjellig hver eneste dag. Jeg spiser ikke frokost, men dette er viktig for Mr G, så han koser seg med overraskelsen hver eneste morgen. Til lunsj får vi alltid noe nytt, og alt er innenfor lavkarboreglene. Geir digger det, og jeg er storfornøyd. Kommer til å bli en stor overgang å en gang skulle begynne å lage sin egen mat igjen... :) Litt bortskjemt, alt, ja!

Men på tross av dette, har jeg ikke vært  noe flink. Jeg klarer ikke å velge riktig når vi er ute og spiser, og har surra det skikkelig til for meg selv. Jeg har til og med smugspist brød og sjokolade på kjøkkenet når ingen ser meg. Så utrolig teit. Jeg har jo ikke noe lyst til å ødelegge det fine jeg har fått til. Og jeg vet jo at dette sitter i huet. Så til dere som slenger dere på slankedebatten med følgende utsagn: "Det er bare å spise mindre og trene mer". Slutt med det. Det er ikke så enkelt. Alle vet jo at dette stemmer, men det er jo gjerne der problemet ligger, at man ikke KLARER å spise mindre og trene mer. Spesielt ikke spise mindre.

Nå skal i alle fall jeg finne tilbake til motivasjonen min. Jeg har betrodd meg til Jack, og før jeg gikk på en smell til i går lagde han en nydelig omelett til meg som jeg spiste til frokost.

-10

Jeg har blitt mer og mer komfortabel med et liv på lavkarbo, og virkelig begynt å elske det! Jeg følger ingen regler, bøker, menyer eller oppskrifter. Jeg prøver å spise litt mindre, og så lite sukker og raske karbohydrater som mulig. Jeg koser meg med nøtter, avocado, oliven og bær. Jeg drikker ekstreme mengder med vann, siden jeg har lært at vannet kan være min beste venn. De dagene jeg drikker mye vann er de dagene motivasjonen er sterkest. Jeg føler meg ren og lett, og blir uansett veldig tørst av å drikke mye vann, noe som forteller meg at jeg kanskje er helt uttørket som en svamp, og at kroppen suger til seg alt det gode vannet og sprer det rundt i min tørre kropp så alt maskineriet går smertefritt.

Jeg begynte i februar, ikke fordi jeg ble gressenke, ikke fordi jeg var alene og trodde det ville bli lettere da, men mest av alt fordi jeg var ferdig med å være tjukk, og ville tilbake til å føle meg mer som meg selv. En dag var det bare nok, jeg hadde ikke tenkt så mye på det på forhånd, og hadde til tider gitt litt opp å vente på denne motivasjonen som aldri kom, for jeg skal ikke klage på at det ikke funker å gjøre endringer i matvanene for å gå ned i vekt, det vet jeg nemlig utmerket godt at det gjør. Og jeg vet utmerket godt at bare jeg gjør disse endringene vil vekten rase ned, men det var det som var problemet, at jeg ikke gjorde endringene, fordi motivasjonen manglet.

Men altså - plutselig var den der, pang! sa det og jeg var i gang. Dette var i februar, og jeg begynte ikke egentlig med lavkarbo, men med små endringer og et annet tankesett. Kiloene prellet av i begynnelsen, og jeg holdt meg en god stund på -8. Jeg har hatt mange "nedturer" i løpet av våren og sommeren, men nå ser det ut til å ha løsnet etter at jeg sakte, men sikkert, gradvis innførte lavkarbokosthold som min nye livsstil. Nå har jeg gått ned TI KILO uten å felle en eneste tåre, og uten å TRENE. Si hva du vil om trening, men jeg tar et oppgjør med maten før jeg begynner med det. Trening har ikke vært noe for meg tidligere, ja, greit kanskje jeg skal bevege meg mer osv, men jeg kaller det ikke trening, motivasjon til det har jeg så langt ikke sett, og orker ikke å lete etter den. Nei, jeg skal spise og være glad, være sammen med barnet mitt og vennnene mine, og kanskje jeg er aktiv mens jeg gjør noe av det?

Jeg hadde et "big hairy goal" om å finne tilbake til vekten jeg hadde da jeg var 20 innen jeg fylte 30. Nå er det en knapp måned igjen, og jeg har 8-10 kilo igjen for å nå det målet. Så kanskje ikke big hairy goals er noe for meg, men heller en veldig rolig og fin vektreduksjon over lang tid som forhåpentligvis kan vare?

Jeg er hvertfall veldig fornøyd med følelsen av å ikke ha noe å ha på meg, fordi teltene mine ikke gjør noe for midjen min. Jeg er fornøyd med å ha gått inn i den samme butikken som venninnene mine og kjøpt meg et par trange jeans fra Acne, som nå er som å ha på joggebukse hjemme. Jeg trenger ikke å knappe opp buksa i samme sekund som jeg trår over dørstokken når jeg kommer hjem, nei, jeg kan slenge på sofaen i mine skinnyjeans mens jeg surfer eller ser på TV og IKKE spiser noe. Det har gått litt sport i det for meg nå, at jeg ikke på død og liv må spise noe hele tiden. Og det er en deilig følelse!

Nå som vi snart flytter ned til Afrika er jeg veldig spent på hvordan det skal gå. Det blir jo litt annerledes der, og jeg må passe på at jeg ikke sklir ut bare fordi hverdagen blir ny. Jeg er motivert for å fortsette videre mot mitt endelige mål (ikke vekten fra 2001) som vil gjøre meg enda mer komfortabel i min kropp. Jeg takker http://www.sunthjem.no/ for kunnskap og inspirasjon. Jeg takker ikke nøkkelhullmerkingen i butikkene. For et elendig system med misvisende informasjon! Fett er framtiden!

PS. 8 stk pent brukte Grete Roede-bøker gis bort. Og en kokebok ved navnet Lev lett uten fett.

LAVKARBO!

Det er ganske mange år siden Fedon Lindberg kom med boka si  "Naturlig Slank". Jeg hadde gradvis gått på en smell denne sommeren, og merket det ikke bortsett fra at jeg plutselig hadde fått så store pupper. Da jeg veide meg fikk jeg overraskelsen, jeg hadde sakte men sikkert iten å merke det gått opp ca 15 kilo. Jeg hadde en kokk til kjæreste den gangen, og det var mye mer fokus på alle dagens måltider enn jeg hadde hatt før. Jeg bestemte meg for å ta et grep og leste boka til Fedon. Dette passet meg helt utmerket, og jeg gikk raskt ned over 10 kilo. Deretter stoppet det opp. Når jeg ser tilbake på det nå tror jeg kanskje jeg kan ha vært litt umoden for denne metoden, og så på det mer som en kur. Etter ca 6 mnd med min nye vekt begynte den å øke igjen fordi jeg tok tilbake carbs i kostholdet og plutselig hadde jeg gått opp 20. Og så var vi i gang! Etter dette har jeg hatt noen runder, og jeg har alltid visst at low carb er veien å gå, men jeg har ikke vært helt klar eller motivert.

Dette har nå endret på seg etter at jeg i lang tid har tenkt, hørt og lest om metoden, og blitt mer og mer overbevist om at det er det eneste rette for meg. Det er så åpenbart at dette er bra, nå trenger jeg bare et verktøy. Jeg er som kjent ikke noen kokk, jeg har altfor mange andre ting å drive med enn å lage mat. Men jeg elsker jo mat, og liker ikke ferdigmat. Så lenge har noe manglet for meg, og mange måltider har vært mangelfulle og hastverkspreget. Ved en tilfeldighet ble jeg oppmerksom på et Lavkarbokurs på Facebook. Jeg ble så glad! Det var jo akkurat det jeg trengte - "Kom i gang med Lavkarbo"! Kurset var i regi av Sunt Hjem. Jeg tror jeg ble frelst denne gangen og at jeg skal prøve dette nå for alt det er verdt. HEr er noen uskarpe mobilbilder av det vi lagde i går. KJEMPEGODT, alt sammen!

Stangekylling med timian

Lavkarbobrød

Thaisalat - OMG denne var helt fantastisk!

Mitt eget verk - Spinatstuing 

Spinat og fetamuffins... :)

Avocadosalsa. Denne inneholder alt som er godt!

Ovnsbakte torskekoteletter - superenkelt!

Sunthjem-dessert