Vi har flyttet hjem igjen
Oppholdet i Nigeria ble noe kortere enn planlagt. Hele familien flyttet hjem i slutten av mars etter at Max og jeg hadde vært hjemme siden desember. Det var flere grunner til at vi flyttet hjem igjen etter bare et knapt halvår - G fikk tilbud om jobb i Norge, og vi følte ikke at det var optimalt for Max å gå på Nigeriansk skole som eneste utlending allerede i en alder av tre år. Selvom jeg var heldig og fikk oppdrag til firmaet mitt ganske raskt og hadde litt å drive med der nede trivdes jeg dårlig i rollen som medfølgende ektefelle og klarte ikke helt å bli tilfredsstilt av det de andre konene så ut til å trives så godt med. Da juleferien ble forlenget av generalstreik i Nigeria og returen vår ble avlyst ble jeg forelska i Norge igjen, og savnet Afrika mindre og mindre. Samtidig fikk jeg tilbud om en jobb jeg hadde veldig lyst på, og da ble det bare sånn, vi bestemte oss for å flytte hjem igjen.
Da jeg var to og et halvt år flyttet familien min til Kenya, fordi moren min fikk jobb der. Vi bodde der i 3 år, og senere hadde vi flere opphold i andre land. Jeg er enormt takknemmelig for at jeg fikk denne opplevelsen som barn, det har gitt meg utrolig mye også senere i livet, og jeg ser tilbake på det (spesielt oppholdet i Tanzania på barneskolen) som en berikelse. Jeg hadde venner fra hele verden, spesielt mange tanzanianere med indisk opprinnelse, noen andre norske, tyskere, australere osv. De var alle sammen veldig annerledes enn vennene hjemme i norge, og jeg lærte meg raskt å tilpasse meg. Jeg har senere i livet tenkt mye på at jeg ville at mine barn skulle få oppleve det jeg fikk.
 |
| Beste bildet fra barndommen i Afrika jeg fant i farta. Ikke veldig illustrerende, men. |
Da vi snakket med min kloke mor om flytting til Nirgeria med hennes eneste barnebarn på bare tre år var hun ikke i tvil. Selvfølgelig skulle vi gjøre det, og de gledet seg til å komme på besøk.Andre jeg snakket med var skeptiske, men mange med utenlandserfaring sa at barn tilpasset seg så raskt i den alderen og at det bare var å kjøre på. Språket (engelsk) ville komme fort og de hadde bare godt av denne utfordringen i begynnelsen. Noen sa til meg at i den alderen lærer barn et nytt språk i løpet av bare 2 uker. Dette trodde jeg på, og siden Max er så flink språklig og snakket tidlig, var jeg sikker på at dette skulle gå veldig bra. Men det ble en brå start på skolen, ingen tilvenning slik vi har her hjemme, og når jeg ser tilbake på det kan jeg ikke skjønne hva vi tenkte - kaste en liten og sårbar sjel rett inn i noe helt nytt, hvor han ikke skjønte noen verdens ting, og hvor ingen skjønte ham. Selvom det var ekstra tungt i starten følte vi jo at det ville bli bedre, det var jo det alle sa også, så vi måtte jo gi det litt tid.
Jeg var nok vel optimistisk med tanke på hvordan det skulle gå, og etter ca 6 uker klarte ikke mammahjertet mitt mer, vi tok ham ut av skolen igjen. Men å aktivisere og underholde en treåring alene hele dagen 6 dager i uken i 34 varmegrader i et inngjeret kompleks i en farlig by er faktisk ikke så lett. Vi begynte å savne den gode, snille norske barnehagen. Bare synd vi hadde sagt fra oss plassen, og måtte begynne helt på nytt.
Huset hadde vi leid ut for to år, til noen vi kjenner, og det ville ikke vært aktuelt å bryte leieavtalen. Så vi trengte både barnehageplass og et sted og bo, mens jobb ordnet seg for begge to før vi flyttet hjem. Det ble en lang vinter hjemme for meg og Max, og vi var så heldige at vi fikk bo hos min fantastiske venninne som alltid stiller opp. Vi hadde lite på programmet utover å prøve å finne sted å bo, og barnehageplass. 1. februar flyttet vi inn i en midlertidig leilighet på Majorstua, som var nyoppusset og HELT umøblert. Vi levde i 2 mnd uten noe særlig møbler, og UTEN HVITEVARER. Jadda! Kjølebag hadde vi, men det var det. Og en hybelkokeplate. Vi hadde heller ikke TV eller internett. Dette var en prøvelse for å si det mildt, men vi kom oss igjennom det, og klarte å nyte Oslo fullt ut. Det var da det ble klart at vi ville bo sentralt, dette var fantastisk! Savnet ikke huset i skogen da, og gjør det egentlig ikke ennå.
1. april flyttet vi inn i leiligheten i Vika som vi nå leier. Og her trives vi enormt godt. Det er kjempegod plass, og sjarmerende standard, og ALT i nærheten. Jeg elsker leiligheten. Og jeg har fått et eget rom til alle klærne mine. Det meste av tingene våre ligger i kjelleren hjemme i huset. Så det er på mange måter "the simple life" med random tallerkner og glass, og litt ting og tang som mangler. Men byen er der, og alt er tilgjengelig utenfor døren. Jeg skulle ønske det var her vi skulle bo. Men planen er å flytte tilbake til huset i skogen om 1 år.
Max har fått plass i det som må være norges kuleste barnehage, med masse fokus på kunst og kultur, han trives kjempegodt, og best av alt - den er i gangavstand hjemmefra, og jobben er i bysykkelavstand fra barnehagen. I LOVE OSLO!
Så litt om barnehjemsprosjektet
Sist jeg oppdaterte om dette var da vi hadde vært tilbake der og levert leker og utstyr donert av snille, snille Amajo. Dette ble satt enorm pris på, og det var fantastisk å kunne komme å gi dem noe så flott som de aldri hadde sett før.
Tidligere ble jeg kontaktet av Bardum AS som ville donere rullestoler og spesialvogner. Fantastisk! Men hvordan i all verden skulle jeg få dette ned til Nigeria? Midt oppi alt stress med flytting og nomadetilværelse ble dette for mye for meg. Jeg tok i mot alle vognene og satte dem i kjelleren, og begynte å gruble på hvordan jeg skulle få det ned. De står der fremdeles, og gnager på samvittigheten min, jeg må ordne transport, men aner ikke hvordan, og har ikke så mye tid til overs for å ordne med det. Jeg har vært i kontakt med barnehjemmet og de vet at de skal få dem, men foreløpig har jeg bare klart å levere en vogn. Det var en snill dame som skulle jobbe noen uker i Lagos, som tok med seg en ned da hun reiste.
Hun var innom barnehjemmet som tok i mot vognen, og de ble veldig glade. Jeg fikk bilder, og der kunne jeg se at de siden sist har fått parkettgulv, og fått ut det ekstremt skitne og ekle vegg-til-vegg-teppet. Vognen de har fått har en masse innstillinger og funksjoner, så dette skulle de teste ut litt mer med fysioterapeuten sin. Jeg håper virkelig de får til å bruke den slik den er ment. Det var koselig å få bilde av ChiChi (t.h. og Loladé i midten) ! :) I kjellerboden min står 5 slike vogner til, og 2 rullestoler for barn. I tillegg har vi en kasse full av barnesko, og posevis med klær. Dersom noen som leser dette skal til Nigeria, vennligst ta kontakt om du kan ta med noen ned!
Jeg skulle ønske det var lettere å hjelpe. Alt dette utstyret var så enkelt å få tak i, men å få det ned skal ikke være lett. Det krever uansett mye å lete for å finne en måte. Men jeg er helt sikker på at de skal få alt utstyret til slutt.
No comments:
Post a Comment
Kommentar