Forlatte, funksjonshemmede barn i Lagos trenger hjelp

I dag skulle skolen på utflukt til et barnehjem, og foreldrene fikk også være med. Vi fikk beskjed om å donere det vi kunne av mat, bleier, klær, leker osv. Max samlet en del leker han ville gi, og så kjøpte vi en jumbopakke med bleier (bleier er helt sinnsykt dyrt her), litt babygrøt, noen tegnesaker, osv.

Max samlet disse bilene til barna. Mange av dem er han veldig glad i, men han ville gjerne gi noen biler som ikke var ødelagte. <3

Vi møtte opp på skolen til vanlig tid, og jeg syntes det var litt rart at det ikke var noe snakk om denne turen den første timen med barna før vi skulle dra. Som med alt annet som skjer med denne skolen ble jeg litt forvirra før jeg skjønte at jeg hadde misforstått, det var ikke utflukt med barna, det var skoleledelsen som skulle reise til barnehjemmet for å overlevere donasjonene, og foreldre kunne få være med hvis de ville. Men Max og jeg hadde jo snakket masse om dette på forhånd og vi fikk lov å bli med begge to, og kjørte sammen med rektor, over broa til Lagos mainland, der det virkelig skjer, som får området vi bor i til å virke som Bygdøy i forhold, og det er det jo virkelig ikke.  Tok et bilde fra klasserommet i dag. Det går forøvrig mye bedre på skolen, selvom mor er skeptisk. Max snakker en god del engelsk nå, og er veldig motivert for å ha det bra på skolen. Nå får vi se hva over en mnd juleferie gjør med dette.

Det viste seg at grunnen til at de ikke ville ta med barna til dette barnehjemmet var at det var et spesialhjem for funksjonshemmede barn og barn med misdannelser. Jeg forberedte Max i bilen på at vi kanskje kom til å se noen barn som hadde vondt noen steder, og at noen kanskje så litt rare ut. I informasjonsbrosjyren var det bilder av noen ekstreme tilfeller av hareskår/ganespalte og barn uten armer.  Jeg ba ham være snill med alle barna han skulle se i dag, og sa at de sikkert ble veldig glad for besøk. Han gledet seg veldig til å få gi dem gavene, og jeg tenkte det kom til å gå fint. Han er jo en fornuftig og snill liten kar. Samtidig ante jeg ikke hva som ventet oss. Virkelig ikke. Da vi endelig var framme ble jeg ganske nervøs. Jeg har i grunnen aldri besøkt et sånt barnehjem tror jeg. Jeg har vært mange steder og sett mye rart, men dette var litt nytt for meg. Det var en spesiell følelse i det vi gikk inn hoveddøren. Vi måtte vente litt på resten av følget vårt, før vi ble fulgt opp en trapp til der barna var. Bygningen var ny, fra 2003, fin bygning, god sikkerhet og rent og pent egentlig. Moderne vil jeg si. Det er 42 barn på dette barnehjemmet, i alderen 6 uker til 13 år. Felles for alle er at de har en eller annen form for funksjonshemning, og at de er forlatt. Noen på sykehus, det er vel de heldige, andre på gata, på trappa til barnehjemmet, i grøfta, i slummen. Alle er forlatt pga sine misdannelser, kombinert med foreldrenes manglende evne til å ta vare på dem selvfølgelig. Det var mange tilfeller av cerebral parese der, og styreren fortalte at mange av barna kunne vært mye friskere om de hadde fått behandling tidligere, men at mange foreldre prøvde for mange andre behandlingsformer før de fikk barna til en skikkelig lege. Her tenker jeg det er snakk om heksedoktorer og denslags, som det er mye av her nede. Når behandlingen kommer i gang så sent er mye av muskelmassen borte og de blir vanskelig å trene dem opp. Derfor lå mange små barn og fikk kun smertelindrende behandling i sengen sin, og ventet på å dø. Hjerteskjærende er ikke et dekkende ord her. Jeg fikk ikke lov å ta bilder her. Jeg spurte ikke heller, men jeg skjønte det kjapt. Derfor er bildene dårlige, siden jeg tok dem mens jeg lekte at jeg ikke tok dem. Jeg vil jo si at dette var en fint og velutstyrt barnehjem til Afrika å være, og det er nok bedre enn veldig mye annet. Likevel var det et trist syn å komme opp i oppholdsrommet. Et stort, tomt og teppebelagt rom med dårlig belysning og dårlig akustikk. Ingen leker, ingen møbler, ingen ting egentlig. Midt på gulvet var en stor lekematte i gummi, der lå to gutter med CP som ikke kunne gå eller sitte. Jeg vet ikke hvor gamle de var, men jeg vil tippe 8 og 12 år kanskje. De smilte og snakket litt, tror jeg. 

Styreren fortalte at det var aller flest jenter som ble funnet. Derfor var det vel noe sånt som 80% jenter her. Vi møtte en liten jente som var ca 4-5 år. Hun spratt rundt som en strikkball i hele lokalet, var bittelitt aggressiv, men samtidig morsom og rampete. Hun var autist, og det skjønte jeg fort da jeg prøvde å komme i kontakt med henne. Selvom vi ikke kunne kommunisere var hun veldig kontaktsøkende og klatret opp på ryggen min, hang i beina våre, dyttet og slo litt lett på oss, og prøvde å leke litt med Max. Han var tapper, og gjorde så godt han kunne. Denne jenta kalte de for Chi Chi. På bildet over, bak glassdøren til venstre står en annen liten frøken som vi fikk gleden av å bli kjent med. Hun var ca 1,5 år, og det eneste som var galt med henne var at hun bare hadde ett øye. Det andre øyet hennes var utstående og hvitt, og rundt øyet var huden helt svart. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd med henne, men det virket ikke som det var noe annet som var galt. Hun var så glad og blid, løp rundt og tullet og lo, og jeg ville bare ta henne med meg. Grusomt å tenke på at hun skal vokse opp i dette miljøet pga et manglende øye.

En annen gutt hadde blitt funnet med brannskader på føttene, føttene hans var helt forvridde og han kunne ikke gå. Han slepte seg rundt og hadde bleie. Han var sikkert 10 år. På en stol i et hjørne satt en av de ansatte med en liten babygutt på fanget og så på sprakete kjedelig nigeriansk tv på en bitteliten tv montert kjempehøyt opp på veggen. En stor jente satt apatisk på gulvet ved siden av og fulgte med. Babygutten var nylig blitt funnet etterlatt ute, kjempetynn og underernært, hadde vært hos politiet en natt før de leverte ham på barnehjemmet. De hadde gjort hva de kunne for å sjekke om det var noe feil på ham, og trodde han var frisk og rask. Han hadde blitt riktig så lubben på den tiden han hadde vært der, og de håpet at han ville bli adoptert bort fort.

Det var to glassdører inn til girls og boys dormatory. Vi fikk ikke gå inn og se. Det virket ikke som det var noen barn der inne, men da jeg tittet nærmere inn gjennom vinduet så jeg at det var sikkert 15 babyer og små barn som lå i sengene. Dette var de verste tilfellene, de som de ikke kunne behandle, som bare lå der hele dagen i sengene sine. Jeg reagerte på at ingen av dem gråt eller skrek. De hadde rett og slett gitt opp tror jeg. Jeg hadde gjort hva som helst for å bare gå inn der og løfte dem opp en etter en og trykke dem inntil meg og gi dem så mye kjærlighet jeg bare kunne. Men vi fikk ikke gå inn. Jeg ble stående lenge å se på dem, de stakkars små jentene som lå helt stille i overkøyene på rad og rekke som ikke fikk verken kjærlighet eller stimulering. De ansatte var skjønne, og jeg er overbevist om at de ville det beste for barna, det var bare ikke nok ansatte, ikke nok utstyr og medisiner til å gi disse barna alt de trenger.

Jeg la merke til en liten jente som satt i sengen sin. Hun var veldig tynn, hadde stort hode. Alder er umulig å si, men hun var jo en baby, men sikkert nærmere året hvis jeg måtte gjette. Hun hadde downs syndrom. Og problemer med å holde på mat. Hun kastet opp alt hele tiden og var utmagret. De hadde satt henne opp i sengen i håp om at hun skulle beholde maten litt lenger og få i seg litt næring. Her er hun...

Det var virkelig veldig tøft å se disse barna. I guttesovesalen var det langt ferre, men litt større barn, hvor flere av dem bare satt og rugget. Helt forferdelig. Jeg fikk vondt så langt inni hjerterota som jeg tror jeg aldri har hatt før. Den ruggingen er spesielt jævlig fordi det er et tegn på at de på en måte har gitt opp omverdenen og bare gått inn i seg selv.

 Jeg snakket med dem om hva de trengte mest, i tillegg til bleier som det gikk veldig mye av, og mat selvfølgelig. De hadde en liste over det de trengte aller mest, og det var en 16-seters minibuss, diesel, lønninger til de ansatte, aircondition, kjøleskap, køyesenger, madrasser osv. Og mye medisiner som jeg ikke kjenner til. Mye av dette er jo vanskelig å hjelpe dem med fra Norge. Så jeg spurte om det var noe som var vanskelig å få tak i her som jeg kunne hjelpe med. Da var det rullestoler til barn, krykker til barn, og den type hjelpemidler som sto høyt på lista. Jeg skal hjem om en uke og har tenkt til å forsøke å ta med i alle fall én rullestol og én spesialbarnevogn til større barn med meg tilbake. Om det er noen der hjemme som leser dette som har lyst til å hjelpe til med noe som helst til disse barna har jeg ganske mye plass i bagasjen på vei tilbake. Jeg kan tenke meg at de også kunne hatt bruk for pleieutstyr som er en selvfølge på norske institusjoner som hansker, desinfiseringsvæske, kompresser og denslags, i tillegg til klær, håndklær, leker, kosedyr osv. De hadde virkelig ingen ting. 

Her er Max sammen med alt som ble donert på vegne av skolen hans.