Jeg hater å fly men elsker NY

Minn meg på at jeg virkelig hater å fly. Jeg hadde visst glemt det. Klart jeg liker å reise, hvem gjør ikke det. Men det er dritt å sitte innesperret i et metallrør i timesvis sammen med hundre andre mennesker. Og noen ganger lurer jeg på om det kan være verdt det i det hele tatt, så mye hater jeg det.

Jeg har tidvis flyskrekk. Jeg ble mye bedre etter at jeg ble mor, og det er ganske uvanlig siden mange FÅR flyskrekk etter at de har fått barn. Men jeg har altså blitt mye bedre. Før var det så ille at jeg kunne gråte igjennom en hel flight eller at jeg måtte ta valium for å i det hele tatt kunne gå på flyet. Jeg svettet i hendene og var iskald i huden, ristet av skrekk og tenkte helt svarte tanker. Hele flyturen gikk med til å analysere ansiktsuttrykkene til de som jobbet på flyet, for å prøve å avdekke at de skjulte en redsel, at de visste at vi snart skulle dø alle sammen. Jeg tenkte på alt det tekniske på flyet, tittet ut på teknikerne, tenkte de så slurvete ut, jeg tenkte på om vi hadde nok bensin til om vi måtte til en annen flyplass osv.

Flyskrekken min startet da jeg i 2001 reiste fra Karachi til København etter å ha vært i Bangladesh. Hele turen på ganske mange timer var det så kraftig turbulens at hele flyet ristet, og de ikke serverte verken noe mat eller drikke fordi det ikke var forsvarlig å kjøre med vognene. Jeg sverget til meg selv at om jeg bare kom ned med livet i behold skulle jeg aldri mer fly. Det gikk bra til slutt, men jeg stusset mye på at det kunne være det samme været helt fra Karachi til København, og jeg lurer på hva det egentlig var som skjedde på den flyturen.

Jeg har jo praktisk talt vokst opp på fly, siden vi bodde i Afrika da jeg var liten og ellers reiste mye. Jeg har aldri noen gang som jeg kan huske vært redd verken på lange flights i jumbojets eller på humpete turer på småfly for å besøke fetterne mine i nord-Norge. Men etter denne turen ble jeg skremt.

Jeg tror heller ikke det hjalp at noen måneder senere samme året skjedde terroren i NYC, selvom jeg sjelden har vært redd for flykapringer og skumle passasjerer, og heller tekniske problemer. Når man  sier til noen at man har flyskrekk får man ofte som svar at "det er mye tryggere å fly enn å kjøre bil" og den typen utsagn. Og det er vel og bra, men det hjelper ikke for en som ikke skjønner at det kan være mulig for en så stor maskin å ikke dette ned fra lufta, og samtidig får panikk av følelsen av å ikke være på bakken, og å ikke ha kontroll. Du kan liksom ikke rope "pull over!" og melde deg ut midt i turen. Det kunne du gjort i bil. Dessuten er det ikke redselen for å dø som er sterkest, det er følelsen av å ikke ha kontroll, og redselen for å få fullstendig panikk.

En annen gang noen år senere skulle jeg fly via Newark til New Orleans. Da vi begynte å nærme oss fikk vi beskjed av kapteinen om at  det var uvær og vi ikke fikk lande. Han skulle sirkle litt rundt og vente på ny beskjed. Så skjedde det som nesten ingen tror på når jeg forteller. Men det er helt sant. Han ga ny beskjed over høyttaleren at det ikke var noen endring men at han begynte å gå tom for drivstoff... WHAT!!! Tom for drivstoff og ikke mulighet for å lande?! Det ble rett og slett for mye for meg. Etter nye tjue minutter hvor jeg klamret meg til sidemannen og skalv av skrekk fikk vi beskjed om at nå var det tomt, han måtte reise til en annen flyplass. Jeg var lettet og kunne ikke vente, jeg ville bare ned. Han skulle kun lande for å fylle, og deretter opp igjen. Det eneste som sto i huet på meg var at jeg skulle ut av flyet der, og ta bussen videre. Jeg taklet ikke tanken på å være med en runde til. I siste liten fikk han ny beskjed om at det var trygt å lande på Newark likevel, og etter en svært humpete landing var jeg endelig i trygghet. Synd det bare var noen få timer til jeg på nytt skulle opp i fly, videre til New Orleans. Denne gangen var det kaos ved gaten og overbooket fly, som gjorde at vi kom med i siste liten men ikke fikk sitte sammen. Jeg satt midt i mellom to fremmede menn, og jeg prøvde alt jeg kunne å være tapper. Men i det vi takset ut og speedet opp for takeoff klarte jeg ikke mer. Jeg tok tak i en arm på hver side av meg og holdt meg hardt fast. Begge mennene var snille og trøstet meg. Men han ene innrømmet like etter at han også var redd for å fly, så det hjalp ikke så mye likevel.

Etter at jeg traff Geir har jeg jo omtrent fløyet en gang i måneden i snitt hele tiden. Jeg har blitt nødt til å deale med flyskrekken, selvom det ofte har vært vanskelig. Det er mange ting som spiller inn og jeg kan være utrolig vanskelig og barnslig (uten å mene det) like før en flytur. Hvor jeg sitter, hvor god tid jeg har før flyet skal gå, hvordan været er, hvor mye jeg har å bære på etc, kan bety alt for om jeg klarer meg greit eller ikke.

Men altså – da jeg var gravid forsvant denne skrekken. Som om jeg var blitt hel, og at jeg tidligere hadde manglet en del. Plutselig var jeg helt rolig. Jeg kunne sitte og lese ved takeoff, og kunne ikke bry meg mindre om landingen. Det var merkelig. Og dette fortsatte etter at Max ble født, og vi har jo fløyet masse med ham også. Så nå er jeg mer eller mindre kurert, kanskje helt til det skjer noe uventet på flyet. Som i januar i år da vi var på vei hjem fra Venezia og skulle lande på Torp.

Det var veldig tåkete og i det vi skulle lande så vi ingenting ut av flyet. Men man kjenner at man snart når bakken, og alt var klart til landing. Nesten nede på asfalten vrenger de flyet opp igjen; en såkalt "missed approach" som jeg bare hadde lest om før, og som jeg syntes var helt grusomt å skulle oppleve. Flyet begynner derfor å stige igjen, og vi får beskjed om at tåken gjorde landingen umulig, og at vi prøver igjen om fem minutter. FEM MINUTTER?! hva skal skje på så kort tid om det er SÅ tåkete at et fly ikke kan lande? Nei vet du hva. Fem minutter just doesn´t do it for me. Dette var dårlige nyheter. Jeg fikk helt panikk av dette. Etter de fantastiske fem minuttene prøver vi igjen, og jadda! Nok en missed approach! Herlig! Flyet vrenges opp igjen, og denne gangen klarer jeg ikke mer. Panikken slår inn for fullt, og jeg mister fullstendig kontrollen og gir meg hen til mine snille og omsorgsfulle venner som trøster meg. På dette tidspunktet er jeg helt overbevist om at jeg straks skal dø, og tenker på min lille sønn som skal vokse opp uten foreldre, bare fordi vi valgte å dra på tur med vennene våre for å drikke vin, dra på casino og kjøpe Gucci-veske.

Vi blir omdirigert til Gardermoen og lander like etter uten dramatikk. I ettertid har jeg fløyet mange ganger og det har gått helt fint. Og det dette egentlig skulle handle om var jo hvorfor jeg HATER å fly, altså ikke hvorfor jeg noen ganger blir veldig redd for det. Jeg hater det fordi jeg hater å sitte stille i en trang stol ved siden av noen jeg ikke kjenner. Jeg klarer ikke å sove når jeg sitter oppreist, jeg MÅ ligge, men det kan jeg jo ikke. Jeg hovner opp i beina og får vondt i nakken og ryggen. Jeg bli ganske sur, og misliker småbarn, selvom jeg selv har et lite barn. Og denne flyturen som jeg nå skriver dette interessante reisebrevet fra hviler det en forbannelse over. Det er et snufsefly. ALLE rundt meg sitter og snufser, og jeg lurer på hva som skjedde med å gå og pusse nesa si med papir? Jeg hater å høre på andre mennesker dra snørra si opp i nesa, vente noen sekunder på at den skal renne ned igjen, og deretter dra den opp igjen. Og det er ett tilfelle av denne snufsingen som er så ekstrem som jeg aldri har vært borti før. Det er en fyr, som sitter ett sete bortenfor meg, som snufser på hvert eneste innpust. Jeg tror jeg blir gal og jeg har vurdert å be ham om å gå på toalettet og snyte seg. Jeg skjønner virkelig ikke greia. I tillegg er det mye høylytt nysing på dette flyet, og det har jeg også problemer med selvom jeg er fullt klar over at det er vanskelig å kontrollere nysing. Jeg bare liker ikke å delta i andres forkjølelser eller allergier når jeg ikke kan komme meg unna. Flyet er selvfølgelig helt fullt, og jeg sitter ved midtgangen. Jeg har sovet bittelitt, og det var godt, men jeg blir alltid overrasket over hvor utrolig lite tid som har gått når jeg våkner etter en slik søvn.

Og hver gang jeg sjekker flystatusskjermen så er det bare gått fem eller ti minutter. Det var to og en halv time fra Oslo til Reykjavik, og derfra ble jeg forespeilet en flytur på ca fire timer, av mitt reisefølge. Jeg var skeptisk, men jeg klarte ikke å finne ut av det selv pga tidsforskjell, og tok det for god fisk. Fire timer er liksom akkurat på grensen til hva jeg synes er en lang flytur. Men det viste seg å være 6 timer og 20 minutter. Jadda. Og det er for lenge for meg, har jeg nå funnet ut. Min lille TV som jeg har foran meg på dette flyet har masse spennende innhold, og jeg satte meg godt til rette for å se en film i stad, etter at jeg hadde lest bok i halvannen time og spist mini-mat en liten stund. Men dessverre virker ikke lyden. Just my luck. Så jeg satte den på flystatus i stedenfor, så jeg kunne følge med på kart, hastighet, høyde og tid. Men nå har skjermen hengt seg opp på et kompass, og vil ikke vise meg noe annet uansett hvor mye jeg trykker. Kompass er ikke så viktig for meg nå. Jeg vil ha timer og minutter. Håper det er under to timer igjen nå. Men uansett er det for lenge. Jeg er sur, jeg vil ut, jeg sitter vondt og får ikke sove.

This better be good.