LOVETECH

Av ulike årsaker så jeg ikke fredagens D2 før i dag. Og da jeg kikket med et halvt øye på forsiden på vei til jobb i dag var det et fantastisk bilde som møtte meg.

En syv sider lang artikkel om avstandsforhold i teknologiens høytid. Det varmet godt å lese den i dag, jeg savner elgen min veldig nå, og kommunikasjonen blir stadig vanskeligere pga dårlig forbindelse. De fleste av historiene i artikkelen handler om par som kanskje bor i Stavanger og New York, som kan skype og chatte til de blir grønne i ansiktet, men det var en historie om et par som er på Grønland i Oslo og Goma i Kongo, og de sleit nok med de samme tingene som vi gjør.

Jeg har skrevet om det før, om knitringen på linja og frosset skype-bilde, og det er helt klart den største utfordringen nå. Vi trenger å snakke sammen, vi trenger å være sammen, men vi kan ingen av delene. Nå er det bare fire dager til vi skal sees igjen, føler det har gått vanvittig fort, at jeg ikke har rukket å forstå at det er i denne uken det skal skje. Tiden går kjempefort her hjemme, plutselig var snøen borte og det var 20 grader ute, plutselig er vi langt ute i april, og plutselig begynner det å nærme seg at Max og jeg skal flytte nedover.

Midt oppi alt dette har jeg dager hvor savnet er så stort, at jeg blir helt myk inni meg, sårbar og ydmyk, lei meg og ekstremt takknemmelig for at jeg har en så fin mann som jeg savner så veldig. Dessverre kommer ofte ikke disse følelsene på begge parter samtidig, og man lengter så veldig etter respons i samme stemning, og skuffelsen kan bli så stor når den andre da er et helt annet sted og i et helt annet humør. Dette tror jeg med sikkerhet jeg kan si gjelder begge to.

I forkant trodde jeg ikke dette skulle bli så vanskelig som det har vært, altså dette med kommunikasjonen. At vi omtrent aldri kan fullføre en hel samtale uten hakking på linja, eller at vi aldri skulle få ha en eneste skypesamtale som fungerte feilfritt.

Jeg gleder meg til å være i armene til min kjære igjen på lørdag. Jeg tror at når vi endelig bor sammen igjen til høsten så vil vi ha lært oss å sette enda større pris på å være nær hverandre igjen. At de vanskelige tingene vi opplever nå helt klart vil gjøre oss sterkere.